Du leser nå et leserinnlegg. Det uttrykker innsenderens mening.
For det første har jeg aldri hatt så mange snublerelaterte episoder som følge av harde nedbremsinger på bussen. Jeg synes selv at jeg har en helt ålreit balansesans, men det finnes grenser for hvor mange G-krefter en 192 centimeter høy 26-åring klarer å stå imot som følge av at bussjåføren ikke fikk med seg at lyset skiftet fra grønt til rødt i enden av krysset.
Jeg har selv opplevd rushtrafikk rundt omkring i Asia og kan trekke flere paralleller mellom villmannskjøringen i Goa og her på Agder. Selv om Kristiansand er det nærmeste vi kommer Syden her i landet trenger vi ikke implementere alle aspekter ved det.
En bussjåfør skal ifølge barnelyrikken være en mann med godt humør. Er han ikke det, er han ingen bussjåfør. Personlig har jeg blitt såpass nyansert på mine eldre dager at jeg vet at man ikke alltid kan ha godt humør, og at en bussjåfør ikke må være mann for å kunne kalle seg bussjåfør. Når jeg som passasjer stiger inn på en fullstappet buss med bare ledig plass på første seterad vil jeg naturligvis benytte meg av setet, for som nevnt er jeg ikke interessert i å bli kastet rundt som følge av harde nedbremsinger.
Det som skulle sjokkere meg denne dagen, var ikke et fastspent handlenett fullt av matvarer på setet, men at da jeg flyttet den til setet i midtgangen framfor vindusplassen, der den sto, skulle resultere i at en sprutrød bussjåfør stoppet bussen og så på meg med et blikk som om jeg nettopp hadde truet familien hennes på livet og sa med en streng stemme at den posen skulle absolutt stå der en sto, for det var nemlig hittegods.
Til min store fortvilelse spurte jeg om det ikke er slik at jeg som betalende kunde skal få prioritert sitteplass. Til det blåser hun luft hardt ut av nesen og gjentar den lumske setningen om at «den posen skal stå der den sto!». Sjokkerende og flaut for meg da jeg måtte, med halen mellom bena, gå tilbake til midtre del av bussen og klamre meg fast for harde livet resten av kjøreturen.
Sanntidssystemet i AKT Reiseappen lærte jeg i løpet av den første uka mi her nede at var som et tomt golv; ingen stoler på. Appen sier nemlig ifra dersom bussen er noen minutter forsinket. Det appen ikke tar høyde for er muligheten for at bussen henter inn igjen disse minuttene. Gjerne da etter at jeg har forlatt huset og ikke lenger sjekker appen. I mitt hode vet jeg nemlig at bussen er fem minutter forsinket.
Det som skulle skje denne skjebnesvangre morgenen er nettopp det at bussen henter inn den tapte tida og at jeg i min under gjennomsnittlige ræva form blir nødt til å løpe som om livet mitt avhenger av det. Naturligvis entret jeg bussen slik jeg ser for meg en maratonløper krysser målstreken. Behovet bussjåføren har for å påpeke; «du bør begynne å trene» er for meg ekstremt unødvendig og får meg til å spørre; hvor har denne mannen vært de siste årene? Har han ikke lært at kommentarer på andres kropp nå er strengt forbudt?
Jeg sendte naturligvis inn min klage til AKT kundeservice i håp om en form for beklagelse. Noe som uteble. Det var heller mer interessert i forklare meg at bussen ikke var så forsinket som jeg opplevde at den var.
SI DIN MENING! Vi vil gjerne at du skal bidra med din mening, både på nett og i papir. Send ditt innlegg til debatt@fvn.no
Hva er et godt innlegg? Her er noen tips.