Trygves lokale demokrati og tvang

Kristiansand kommune i sin nåværende form er i rivende utvikling og har fått et skikkelig moment i denne utviklingen. Det momentet har tatt tid å bygge, og det er så verdifullt at vi må gjøre alt som står i vår (lokale) makt for å beholde det.

Til å ivareta folkets interesser i et demokrati, velges tillitspersoner (politikere) som på vegne av folket fatter de vedtak som er nødvendige for at samfunnet vårt skal fungere så godt som mulig. I dette ligger best mulig utnyttelse av ressursene. I dette ligger også en betydelig grad av tillit.

Tidvis tas upopulære, politiske avgjørelser som føles så inngripende for meg som borger, at de kan føles som tvang ut fra mitt mikroperspektiv. Men makroperspektivet for saken er uendelig mye større; det favner alle, og majoritetens interesser. Slik ser jeg også kommunesammenslåingen mellom Songdalen, Søgne og Kristiansand.

Sp med Trygve Slagsvold Vedum i spissen, har laget sin egen versjon av demokratiet som de kaller «lokaldemokrati»; det er et sentralstyrt lokaldemokrati hvor sentrale politikere fra Sp sitter i Oslo og bestemmer hvordan demokratiet i distriktene skal utøves. Helt uavhengig av hva majoriteten av de lokale politikerne måtte mene pro & kontra.

Trygve & co gjennomfører altså en sentralstyrt politikk for distriktene på nøyaktig samme måte som de til det kjedsommelige har kritisert den forrige regjeringen for.

Lokaldemokratene Trygve & co er ikke bare svorne tilhengere av lokaldemokrati, de er like opptatt av lokal involvering og lokal forankring. Men bare når det passer for det de har bestemt seg for sentralt.

På samme måte som for demokrati, finnes det to typer tvang: Tvang, og Sp-tvang. For Trygve & co er Sp-tvangen legitim i motsetning til vanlig tvang. Sp-tvangen legitimeres nemlig med at det har vært brukt tvang før, og derfor er det viktig/riktig å bruke nøyaktig samme virkemiddel for å tvinge gjennom egne, sentralstyrte fanesaker.

Midt oppi dette populistiske kaoset finner vi Jonas Gahr Støre, en leder som snur kappen etter vinden, en leder som har en bortimot lyrisk retorikk, men som ikke er i nærheten av å levere varene når det kommer til gjennomføring. Han er ingen leder, for ledere leder. Støre prater. Støre (bort)forklarer.

«Bajasen» Trygve ser for meg ut til å ha fritt spillerom. Han oppfører seg med en bortimot beundringsverdig, umoden trass og kommuniserer med en retorikk og en utestemme så kraftig at jeg ikke evner å komme på en av hans like. Ja – bortsett fra når det kommer til Trygves egne ansvarsområder. Som finansminister fremstår han også som en tåkefyrste. Tåken til Trygve? Det er saker som fjerner oppmerksomheten fra hans manglende leveranser for sine egne ansvarsområder og løfter som er langt mer krevende enn å mene noe.

Et av kjennetegnene med utvikling er at den tidvis smerter. Det er friksjon i det nye som skjer. Det er fremmed. Uvant. Karakteristisk for det meste som er nytt, er at det ofte må få anledning til å gå seg til. Finne sin form. Akkurat som at vi må gå inn de nye skoene vi har kjøpt. Denne tilvenningsfasen er naturlig, føles fremmed/ny og jevnt over aksepterer vi den. Vi kan nok savne de gamle skoene og deres behag, men de er kastet i søpla og er svunnen tid. Slik er det bare.

Stillstand kan også være behagelig nok, helt til vi opplever den behagelige stillstandens bakrus: Vi kommer bakpå. Henger etter. Slik er det når vi utsetter å male huset et par år, eller tre. Tilstanden forverres overproporsjonalt med tiden, og følgelig er det en langt mer krevende jobb vi må gjennomføre for å få orden i sakene etter hvert som vi utsetter.

Kjære majoriteten av våre lokale politikere – våre tillitsvalgte; la oss holde momentet i utviklingen av kommunen. Ikke gi dere!

SI DIN MENING! Vi vil gjerne at du skal bidra med din mening, både på nett og i papir. Send ditt innlegg til debatt@fvn.no

Hva er et godt innlegg? Her er noen tips.