Det føles som et fengsel. Og det ser ut som et også…

En klassekamerat og jeg satt i den breie vinduskarmen i gangen mens resten av klassen var i klasserommet og hadde undervisning. De utvendige persiennene gjorde det vanskelig å se ut og vi følte oss rett og slett fanget. Som så mange andre skoletimer tilbrakt på gangen.

Vi måtte være der. Foreldrene våre var på jobb. Lærerne sa at vi ikke fikk lov til å dra hjem. Så siden de ikke klarte å tilrettelegge i timene, ble vi sittende der i «fengselscellen» og finne sammenligninger til hvordan vi opplevde skolehverdagen.

Jeg husker den klaustrofobiske følelsen som om det var i går, og kan fremdeles kjenne på trangen til å nappe med meg skolesekken og løpe raskt hjem. Låse døra og være trygg.

Slippe skolen og folkene som var der. Slippe det overveldende stresset. Slippe å være vitne til lærere som ikke hadde kontroll på en stor gjeng prepubertale mellomtrinnselever dag etter dag. Slippe å være sammen med, time etter time, de som ikke forsto meg. Slippe å være det stedet hvor det var umulig å være meg. Hvor *den jeg egentlig var* ble byttet ut med *den du må være i denne klasseromssituasjonen for å komme deg gjennom det*.

Ofte når jeg sitter og tenker tilbake på den fullførte skolegangen min kjenner jeg at øynene mine blir helt våte. Og det tar ikke lang tid før jeg sitter der og hulker skikkelig. Fordi skolegangen gjorde meg syk.

Allerede i førsteklasse fikk jeg fysiske symptomer som ryggplager, nakkesmerter, problemer med å gå med ryggsekk eller sitte på en vanlig stol i et klasserom. Smerten fortsatte og endret form og uttrykk gjennom hele barne-, ungdomsskolen og videregående. Det handlet om det samme; å være fanget et sted man ikke blir forstått.

Jeg håpte hver dag at morgendagen skulle bli bedre. At skolehverdagen kunne bli mer tilpasset meg som en ekstra sensitiv elev. Jeg ønsket meg det i 13 år og det skjedde ikke.

«Å være i et klasserom funket ikke. Av forskjellige grunner, men min var ene og alene mitt ekstra fintfølende nervesystem», skriver Grundetjern. Foto: Privat

Vi hadde hørselsvern som ble sendt rundt i klasserommet for at de som trengte stillhet skulle få arbeidsro. Da vi hadde samlinger med hele trinnet i ett rom, sto assistentene på rekke og rad, klare til å ta med seg de som bråkte ut på gangen.

Jeg savnet flere faglige utfordringer. Hvorfor måtte jeg være på skolen kun for å bli utslitt av hele atmosfæren når jeg like gjerne kunne jobbet med fagene hjemme?

Klikkende penner, småprat, folk som lot den uspiste matpakka ligge åpen med skinke eller kaviar resten av dagen … For høy lyd på høyttalerne da vi så film, altfor voldsomme filmer uten tid til å bearbeide det vi hadde sett. Velkommen, mareritt!

Det er en grunn til at vi satte oss til rette på gangen. Å være i et klasserom funket ikke. Av forskjellige grunner, men min var ene og alene mitt ekstra fintfølende nervesystem. For innerst inne elsker jeg skole. Men ikke det vi opplevde. Rettelse; jeg elsker fag.

Jeg har alltid sett opp til guttene som turte å være sinte på skolen. Som hev bøtter på vinduene. Som bare forlot klasserommet i protest.

Som sa ifra på sin beste måte at ting ikke var i orden. Alt jeg ville var å gjøre det samme. Men jeg turte ikke. Pliktoppfyllenheten min og flink-pike-delen av meg holdt meg igjen. I tillegg så jeg jo at guttene ble møtt med enda mer motstand og kjeft da de uttrykte følelsene sine.

Dagens norske offentlige skole er ikke tilrettelagt for de høysensitive elevene. Det er derfor ikke rart at skolevegring og ufrivillig skolefravær kommer som et resultat av dette. Jeg blir heller ikke sjokkert når jeg leser om barn som har med seg kniv på skolen i 2022. Det kunne vært oss som satt på gangen og diskuterte fengselet. Eller jeg som gjemte meg alene i skogen da det ringte inn. Det hadde nok vært oss, om vi var barneskoleelever noen år senere.

Mange av dagens elever kjenner på akkurat det samme som jeg gjorde. Kanskje kjenner de også på håpløshet, redsel og irritasjon over å ikke bli forstått. Ikke føle seg gode nok. Være annerledes. Være til bry. Kanskje sitter de med tårer i øynene time etter time fordi de lengter hjem til sine trygge, forståelsesfulle foreldre.

Stor shout-out til de fantastiske lærerne mine som viste interesse og ekstra omsorg og hjalp meg med å komme meg gjennom skoleårene. Jeg gir dere et gedigent takk! Men det er en generell mangel på kunnskap. Spesielt om et utbredt karaktertrekk som avgjør hvordan man opplever omverden.

Alt jeg vil er å gi en varm klem til alle barneskoleelever som sliter med skolevegring av forskjellige grunner og trøste de med at det blir bedre. At skolen snart skal bli et sted for dem også. Men det er dessverre ikke sikkert. Jeg håpte hvert døgn. Men jeg ble skuffet i 13 år.

Det finnes barn som legger seg i kveld med en klump i magen, eller et annet fysisk eller psykisk symptom, fordi de gruer seg til å måtte være på skolen mange timer i morgen og resten av denne uka. Jeg skjønner dem. Det er naturlig å grue seg til noe som oppleves så utfordrende og smertefullt. Og som man blir nærmest presset til å gjøre.

Jeg håper bare at disse små ikke gir opp. Og at de voksne, som er ansvarlige, innser at dagens skolesituasjon preger de framtidige voksne på flere uheldige måter enn man kanskje er bevisst. Å tilrettelegge for de høysensitive vil gagne de mindre sensitive også, og det trenger ikke å koste en krone mer å drive en slik skole. Det kan være så enkelt som å skrive dagsplanen på tavlen hver morgen og sørge for tydelige, kjærlige rammer.

Det behøves en endring i den norske offentlige skolen. Før flere mennesker blir alvorlig preget for livet.

SI DIN MENING! Vi vil gjerne at du skal bidra med din mening, både på nett og i papir. Send ditt innlegg til debatt@fvn.no

Hva er et godt innlegg? Her er noen tips.