Det kreves en hel landsby for å oppdra et barn sies det. Og med det også et idrettslag.

På foreldremøter kan vi høre at vi må tåle en god del dårlig oppførsel på våre organiserte treninger, da barna ikke er ferdig oppdratt ennå. Må skjønne at vi er del av denne prosessen. Og det er jeg 100 % enige i at vi er. Vi skal: - lære de lagfølelse - lære de å tåle nederlag - lære de å takle dårlige dommeravgjørelser. Og ikke minst - lære de å bidra til fellesskapet!

Min generasjon foreldre er verdensmestere i å være navlebeskuende. Meg selv inkludert

Og her tenker jeg vi har en minst like viktig jobb i å lære foreldregenerasjonen noe! Betale seg ut av dugnad? Dugnad handler om å dra lasset sammen. Vise barna våre at de faktisk er en del av noe større enn bare seg selv. Er det en ting vi har behov for i 2022 er det vel nettopp det?

Min generasjon foreldre er verdensmestere i å være navlebeskuende. Meg selv inkludert. Alle har ikke nettverk til å bli kvitt fjerde runde toalettpapir på Facebook, det er jeg helt enig i. Hvorfor kan ikke da Kari Nordmann kjenne et snev av ansvar for å hjelpe Peder Ås med å bli kvitt sin bolk? For mye forlangt? Ønsker Kari kanskje forståelse for at hun har viktigere ting å bruke tiden sin på? Trene til Birken kanskje? Jobbmøter eller timen til hundefrisøren fyller kalenderen?

Hvorfor i alle dager kan ikke barna i fellesskap gå ei runde selv i nabolaget å ta imot bestillinger? Eller en lørdag formiddag utenfor butikken, der en selv kan selv være med som voksen og ta opp bestillinger på både Emma, Lukas og Mohammad sin salgsdugnad. Tenk det - da viser vi faktisk barna våre i praksis det vi snakker varmt om, stort sett rundt juletider hvert år.

Ja, det hadde vært betydelig enklere om vi kunne betale oss ut av det. Både som privatpersoner og som idrettslag. Om alle oppgaver og verv kunne kjøpes inn. Men; vi MÅ ikke glemme dugnaden sin merverdi. Det være seg salg, vaffelrøre, trenerverv eller styreverv.

Forskning viser at om du jobber litt frivillig blir du faktisk lykkeligere. Du trenger ikke lese ei eneste selvhjelpsbok for å finne løsningen på veien til et lykkeligere liv; selg både dine og naboens toalettruller, meld deg som trener for din datters fotballag, og du vil aldri føle deg lykkeligere. Godt overdrevet, men med en god porsjon sannhet også. Du vil føle tilhørighet til klubb og lokalmiljø, du vil faktisk bli med i tenåringssamtalene om gutter, kropp og drikking! Hvor mange tenåringsforeldre ville ikke vært villig til å betale en rimelig høy pris for akkurat det?

Nei, du blir ikke lykkelig av å vaske fellesdoer eller stake tette rør som er resultatet av pøbelstreker. Men det er heldigvis unntaket. Og det gir deg gjentatte bekreftelser at du er til nytte for bydelen du er en del av - det er ganske heftig.

I leserinnlegget avslutter hun med: «Fordi vi skal ikke måles på antall mennesker i nettverket vårt, men hvem vi er og hva vi gjør.» Og det er akkurat derfor alle skal bidra, dra lasset sammen. For å vise hvem vi er, hva vi står for og at lagfølelsen rår. Jeg har sitert Marit Breivik før, men gjør det fjerne igjen: «Ingen fortjener å tilhøre et bedre lag enn det de er villige til å være med på å skape selv.» Det gjelder vel både i arbeidslivet og i samfunnet generelt. Gi gjerne klubbene i deres hjerter rause pengegaver året rundt, men gjør det som et supplement til dugnaden.

Hvem er du mest enig med? Diskuter dugnad her:

SI DIN MENING! Vi vil gjerne at du skal bidra med din mening, både på nett og i papir. Send ditt innlegg til debatt@fvn.no

Hva er et godt innlegg? Her er noen tips.