Jeg leste med undring administrerende direktør Reidar Fuglestads programerklæring for Kunstsilo, slik han formulerer den i et intervju i Fædrelandsvennen 13. juli. Her definerer han kunstscenen som en stor, godmodig Kardemommeby. Jeg klipper litt fra Fuglestads erklæring: Målet er å «åpne opp, senke terskelen, invitere og inkludere. Vi ønsker en kunstsilo for alle, vi ønsker å tilby kunst og opplevelser til hele folket.»; «... bygger broer gjennom ulike miljø og skaper en bredere interesse for kunsten ...»; «Vi skal komplettere kunstopplevelsene med mat, arrangementer, feiringer og mye moro for alle aldersgrupper. Vi skal berøre, berike og begeistre med Kunstsilo.»; «Vi tenker at dette bygger broer mellom ulike miljø som ønsker å utvikle kunstens posisjon i samfunnet og et ledd i å nå frem til flere, inkludere og invitere, være raus og være et sted for alle.»
Her kan man få inntrykk av at vi som kommer med noen innspill utenfra er brysomme og til skade for museumsprosjektet.
Denne dagen hadde Fædrelandsvennen også et intervju med fem sentrale aktører i landsdelen om ulike sider ved Kunstsilo-prosjektet. Jeg var en av dem. Dessuten utdypet Jan Freuchen de samme problemstillingene i en grundig og velskrevet artikkel.
To dager senere kom det en kommentar til våre synspunkter fra Per Fronth der det virker som han gir seg selv rollen som Kunstsilo-ledelsens våpendrager. Her er tonen en helt annen enn hos Fuglestad. Jeg klipper litt her og der fra en lang smørbrødliste av retoriske utbrudd: «opprørt tropehav», «harnisk», «arroganse og elitisme – og publikumsforakt», «vanvittig», «kjør rabalder», «avsky», «overelitistiske holdninger», «museet deres», «tilriver seg eierskap til kunstnerisk definisjonsmakt», «heidundrende bevis», «total mangel på raushet», «elitismens sanne ansikt», «reagerer med vanvidd», «det er disrespektfullt, og det er bullshit».
Det siste er rettet direkte mot en uttalelse fra undertegnede.
Nå er jeg forvirret. Nå spriker det veldig. Her kan man få inntrykk av at vi som kommer med noen innspill utenfra er brysomme og til skade for museumsprosjektet. Er det sånn å forstå at kritiske stemmer er uønskede og blir stemplet som arrogante og elitistiske? Er miljøet rundt kunstmuseets ledelse blitt et ekkokammer der man bare skal hygge seg og bekrefte hverandre?
Jeg sitter igjen med et inntrykk av at Per Fronth med sin forurettede artikkel er et mikrofonstativ for Kunstsilo-ledelsen. Men akk – han er jo samboer med kommersiell direktør ved museet!
Og til slutt, Reidar Fuglestad, er du fornøyd med budskapet, språktonen og nivået i denne artikkelen? Og hva med deg, kommersiell direktør, Eldbjørg Dahl, hva mener du?
Kunstnernes klagesang over de triste tiane
Selger Kunstsiloen sjelen sin?