Tittelen og temaet i masteroppgaven min er blitt en aktualitet. Forrige uke ble en tidligere domfelt og ferdig sonet person etterlyst for medvirkning til terror i Norge. Han har ikke vært domfelt for terror-relatert kriminalitet tidligere, men er kjent av PST og politiet for sine fundamentalistiske holdninger og tankesett innen ekstrem islamisme.

Norge skal være et foregangsland på rehabilitering i fengsel, at soning er rehabilitering som straff. Men hva slags type rehabilitering får de innsatte? Og av hvem?

Det er laget programmer, undervisning og kurs for å avdekke radikalisering, mentoroppfølging, håndtering av varsler knyttet til radikalisering og ekstremisme, og ikke minst handlingsplaner både i og utenfor Kriminalomsorgen på feltet. Likevel er avradikaliseringsplaner og forløp i og utenfor fengsler i Norge begrenset til manglende forståelse og kunnskap på fagfeltet ekstremisme.

Selvsagt er det skummelt, og det med rette. Vi kritiserer og kategoriserer personer basert på tankesett og holdninger, som igjen skal rehabiliteres og behandles. Dette er viktige narrativer å tenke gjennom, ikke minst i møte med ekstreme og fundamentalister.

Videre er det også et poeng å diskutere hvem som gjennomfører denne rehabiliteringen og behandlingen. Skal en etnisk norsk person, mulig medlem av statskirka, fortelle en islamistisk fundamentalist med røtter fra Pakistan hva som er rett og galt? Og i tillegg kritisere tro og religion? Dette er fremgangsmåter som er gitt til å feile.

Masteroppgaven min avdekket også at det er en sammenheng med veien inn i radikale og ekstreme miljøer og veien ut. Hvordan utenforskap blir skapt og opprettholdt kan få ekstreme konsekvenser for enkeltindivider, men også for nærmiljø og samfunn for øvrig. Dette inkluderer også sosioøkonomisk aspekt og integreringspolitikk.

Hvordan samfunn og enkeltmennesker er med på å tette slike utenforskap og inkludere, er avgjørende for at rehabilitering av ekstremister og terrordømte skal være suksessfull – og føre til en reintegrering uten å falle tilbake til gamle miljøer.

Det er nettopp det det handler om. Å ikke falle tilbake til gamle mønstre, vennegjenger og miljøer. Vi kritiserer folk som ikke tenker og mener det samme som oss, og ekkokammeret blir mindre og mindre. Ved å åpne opp for at det normative er større og at radikal ikke betyr farlig, har vi kommet en lang vei. Den avgjørende faktoren er ikke mer utenforskap, men å aldri gi seg. Fortsette å ta de vanskelige samtalene, møte personer som ikke er som deg selv og å være rause.

SI DIN MENING! Vi vil gjerne at du skal bidra med din mening, både på nett og i papir. Send ditt innlegg til debatt@fvn.no

Hva er et godt innlegg? Her er noen tips.