Vi lever i 2022. Og vi har ikke kommet lenger.

2022 er året der transrettigheter forsvinner i mange stater i USA. Undervisning om kjønnsmangfold i skolen likeså.

2022 er året jeg får bakoversveis av en professor fra USA, som avslutter sin forelesning på UiA uten slides, og sier: Vi står midt i en kulturell krig. Og pekefingeren rettes mot transpersoner. De peker, og sier: Dere har skylden for at samfunnet forvitrer, og familien slik vi kjenner den går til grunne.

Jeg tenker det høres vilt ut.

2022 er året denne krigen kommer til Norge. Jeg befinner meg i diskusjoner med folk i debattinnlegg, som vil stanse undervisning om kjønnsmangfold i norsk skole.

2022 er året jeg står på torvet og demonstrerer mot stans i helsetilbudet til transpersoner ved HKS i Oslo. Flere av de som har møtt opp, har blå, rosa og hvitstripete flagg rundt skuldrene. Etter appellene, er det noen som gråter.

2022 er året kommentarfeltene i helt alminnelige norske aviser fylles opp av dette:

Regnbuen er stjålet fra Gud.

Vi kan ikke akseptere den utagerende oppførselen til transaktivister som forlanger å bli sett på som et kjønn de ikke er og aldri kan bli.

Nå må de slutte med det maset om de jævla fargene!

Pride er egoistisk kjærlighet blant en liten minoritet.

Stopp LHBTs dominans og ideologiske og økonomiske makt i samfunnet mens du ennå kan!

Inn i skapet med dem, jeg er lei av disse freakene!

Holdningen fra flere store medier er: «Vi må tåle sterke meninger, og friske debatter om for eksempel behandlingstilbud til transpersoner og Pride.»

Spørsmålet vi må stille oss er om utsagnene over er frisk debatt, eller hets. Det må vi ha en debatt om. Hvor går ytringsfriheten over i hatefulle ytringer?

2022 er året folk blir skutt, og utsatt for både terror og innskrenkning av friheten, for å være den de er. I dagene etter skytingen i Oslo, må artikler fremdeles fjernes fra avisers facebooksider. Det blir for mye dritt i kommentarfeltet.

«Kan de ikke gå litt mer stille i dørene?», kommenterer noen.

«Jo mer dette fremheves, jo verre blir det», skriver en annen.

Noen sier også at det var lettere før, da det bare handlet om retten til å elske den man elsker.

Når det skal handle om identitet, og retten til å være den man er, blir det visstnok mye vanskeligere.

Vi er bare halvveis i 2022. Vi kan komme lenger. Til et sted der det å eksistere ikke trenger å være en debatt.

Stonewall-opptøyene ble startet av en samlet gjeng. Folk reagerte på diskriminerende lover, som for eksempel at enhver person måtte være ikledd minst tre plagg som samsvarte med biologisk kjønn, og at transpersoner som resultat av dette, ble utsatt for ydmykende «kjønnssjekker». Det er naturlig å nevne transkvinnene Marsha P. Johnson og Sylvia Rivera i forbindelse med Stonewall, som jo var opptøyene som inspirerte til Pride.

Det har alltid handlet om retten til å være seg selv. Det har alltid handlet om like rettigheter, og vern mot diskriminering. Og kjærlighet. Det må vi stå sammen om.

Mitt håp er at vi som samfunn klarer å skille mellom mening og hets, debatt og mobbing.

Alle regnbueflaggene som vaier fra flaggstengene, private og offentlige disse dagene, styrker det håpet. Vi flagger i solidaritet med ofrene for terror. Vi flagger også for de av oss som er utrygge, ufri, og utsatt for stygge kommentarer. De av oss som mister familie og venner, og kjenner på utenforskap. Regnbueflagget representerer trygghet for mange. Det er ekstra viktig akkurat nå.

Vi er bare halvveis i 2022. Vi kan komme lenger. Til et sted der det å eksistere ikke trenger å være en debatt. Et sted der det å elske den man elsker, og være den man er, ikke blir sett som en skadelig ideologi, men en menneskerett.

SI DIN MENING! Vi vil gjerne at du skal bidra med din mening, både på nett og i papir. Send ditt innlegg til debatt@fvn.no

Hva er et godt innlegg? Her er noen tips.