Jeg liker ikke utviklingen i mitt kjære parti

Hver gang vi har en regjering som er basert på flere partier og som har fått problemer i politiske saker, så har det stort sett vist seg at regjeringen er sin egen verste fiende.

Det å være sosialdemokrat er et sterkt og fundamentalt standpunkt. Det er ikke lett å vise en sosialdemokratisk levemåte dersom man skal være avhengig av å etterkomme alle andres særkrav og håndtere det ved inngåelse av politiske forhåndsavtaler.

Jeg mener at vi har mistet litt av fotfestet i partiorganisasjonen vår. Det er for mange av våre egne tillits- og folkevalgte som har vist at de er mer interessert i egen maktposisjon fremfor å hevde sosialdemokratiets intensjon. Jeg sier dette fordi jeg mener at vi har et stort problem vedrørende dette i egen partiorganisasjon, og vi vil aldri komme ut av dette dilemmaet uten at man tar en intern åpen debatt om forholdet.

Til det siste valget nå i 2021 gikk vi til valg på ny med intensjonen om å danne regjering med de samme tre partiene som i 2007. Forhandlingen startet og fort viste det seg at Sp hadde noen ufravikelige krav i forhold til SV som resulterte i at SV trakk seg ut av forhandlingene. Det at sentralstyret, landsstyret og stortingsgruppa godtok å danne en mindretallsregjering med Sp og godta at SV ble «skviset ut», er for meg helt uforståelig. Vi hadde jo signalisert at vår forutsetning var å danne en regjering med alle tre partiene. Den eneste forklaringen jeg har må være at «higen etter maktposisjoner» var det viktigste. Sosialdemokratisk tenkning og gjennomføring vil i alle fall ikke få det beste utgangspunktet. Sosialdemokratisk tenkning og gjennomføring er i stor grad å lytte til signaler fra folket. Det er å vise respekt for synspunkter også hos et mindretall, og derfor blir jeg så provosert når Sp som samarbeidsparti i regjering innfører nye forordninger i politikken, innleder samarbeid med aksjonsgrupper fremfor å nyttiggjøre seg av de politiske kanaler man har mellom stat, fylke og kommuner.

Når jeg er så frimodig og hevder denne kritikken til partiet sentralt, så må jeg også ha lov til å vise til at Arbeiderpartiet lokalt i Kristiansand, Søgne og Songdalen ikke var veldig flinke til å synliggjøre den motstanden mot kommunesammenslåingen som fantes i første omgang. Det ble til at de fleste representantene «satte seg på gjerdet» for å se. De ville være avventende, og de hadde et håp om at partiet sentralt ville ta «bøygen». Det var ikke partiet villig til og Jonas Gahr Støre ga klart uttrykk for at det var de lokale politiske organer som måtte ta ansvar i en slik sak. Kommunestyret i Søgne fattet vedtak om at de ikke ville slå seg sammen med Kristiansand. Songdalen fattet et vedtak som ble gjenstand for tolkning, hva som var meningen. Noen hevder at Songdalen stemte for en sammenslåing, mens andre hevder at de tok forbehold om at forutsetningen for å søke sammenslåing var at Søgne sluttet seg til det. Den forrige regjering med kommunalministeren Sanner påla Fylkesmannen å tolke vedtaket til Songdalen til fordel for regjeringens intensjon og dette bivånet lokale politikere uten å ta tak i denne fremstillingen for Stortinget. (Vi har derfor oss selv mye å takke for den ulykksalige situasjonen vi er kommet opp i). De borgerlige partiene, lokalt, gjorde lite for å synliggjøre motstanden, selv om flesteparten av dem var mot sin egen regjering. Vårt parti var heller ikke pågående i den sammenhengen.

Når vi nå opplever at vårt parti, som er svært påpasselig med å forholde seg til lovlige fattede vedtak, som stortingsvedtaket om sammenslåingen tross alt er, så får jeg det ikke til å stemme at inndelingsloven gir anledning for en regjering til å overprøve et stortingsvedtak og si at en ny folkeavstemning skal kunne avgjøre saken for regjeringen og omgjøre et stortingsvedtak. (Dette tyder på at formelle bystyrevedtak slett ikke har noe å si i sakens anledning og spesielt sett i forhold til kommunens tilsvar på det Hurdalsplattformen tilkjennegir).

Jeg liker ikke utviklingen i mitt kjære parti. Jeg tror vi er på vei til å bli som mange andre. Vi er på vei bort fra vår kjerneverdi som er å hjelpe de som trenger det mest. Vi har vansker med å se bjelken i eget øye, men splinten hos andre får vi lett øye på. Når vi blir overkjørt, så merkes det ettertrykkelig i partiet, men når vi overkjører, så blir det fort til at vi lar ting passere i det stille. Jeg sliter virkelig for tiden med å forsvare mitt eget parti, men heldigvis så har vi en Helge Røed i Lillesand som løser opp og skaffer meg nytt pågangsmot. Les hans kronikk!

SI DIN MENING! Vi vil gjerne at du skal bidra med din mening, både på nett og i papir. Send ditt innlegg til debatt@fvn.no

Hva er et godt innlegg? Her er noen tips.