Premissleverandøren Håkon Repstad sr. har noen helt riktige og klargjørende oppsummeringer om hva som skjedde frem til den 22. juni 2016 i Søgne og Songdalen kommuner. De respektive kommunestyrer skulle da behandle saken om kommunesammenslåing.

Det som derimot ikke er riktig i hans betraktninger og premisser er at Fylkesmannen ble feilinformert. Det har ingen hevdet. Derimot hevdes det at Fylkesmannen selv feilinformerte Stortinget.

Og det er her det stopper opp for Repstad sr. La oss derfor starte fra begynnelsen:

I Songdalens vedtak, som han ganske riktig gjengir som et ja til sammenslåing, med 14 mot 11 stemmer, unnlater Repstad sr. å nevne punkt 2 og 8. Punktene inneholder nemlig følgende forutsetninger, ordrett gjengitt:

Kommunestyret i Sogndalen vedtok 22. juni 2016 følgende, med 14 mot 11 stemmer:

1. "Songdalen kommunestyre tar folkeavstemningen til etterretning. Intensjonsavtalen for Nye Søgne og Nye Kristiansand legges død".

2. "Kommunestyret godkjenner at kommunene Songdalen, Søgne og Kristiansand har til hensikt å slå seg sammen til en kommune. Dersom den politiske prosessen ikke fører frem står en etter 31. august igjen med K1».

8. "Songdalen kommune ønsker ikke en sammenslåing mellom kun Kristiansand og Songdalen kommune.»

For å gjenta: Vedtaket i Songdalen kommunestyre 22. juni 2016 er et nei til storkommune hvis ikke Søgne vil være med. Og Søgne sa nei! Til tross for dette, ble altså vedtaket forandret til et ja i stortingsproposisjonen.

Proposisjonen sier forøvrig, og her skjedde altså feilinformasjonen: I saksutredningen til Stortinget (Prop. 96 S) som var grunnlaget for vedtaket om tvangssammenslåing av Kristiansand, Søgne og Songdalen, ble det konkludert med: «To av de tre kommunestyrene har fattet vedtak om sammenslåing.» (pkt 5.8.1) , «Søgne sitt vedtak om å fortsette som egen kommune sperrer dermed for en sammenslåing» (pkt 5.8.3.1). Og Repstad sr.: Hadde Songdalen blitt definert som nei-kommune, slik vedtaket med dets forutsetninger gjorde, ville to kommuner vært nei-kommuner – både Søgne og Songdalen. Da hadde Stortinget ikke kunnet bruke tvang, siden tvang bare skulle brukes i «helt spesielle tilfeller» der én av tre / én av fire sa nei i følge statsråd Jan Tore Sanner.

Dette er den helt konkrete saksgangen, hva uretten består i, og som Repstad sr. undres over og har problemer med å forstå. «Vi som vil ha Søgne kommune tilbake» har også belyst kommunestyrevedtakene og prosessen frem mot tvangssammenslåingen i filmen: «Men Søgne sa nei, episode 1». Vi håper dette til sammen kan være klargjørende.

SI DIN MENING! Vi vil gjerne at du skal bidra med din mening, både på nett og i papir. Send ditt innlegg til debatt@fvn.no

Hva er et godt innlegg? Her er noen tips.