I et lengre innlegg betakker Rødt seg for en slik assosiering med ytterste høyre og benytter samtidig anledningen til å gjøre rede for sitt syn på virkningene av våpenleveransene. Innlegget er undertegnet av lokallagets leder, Kasper Espeland og dets faglige alibi, Halvor Fjermeros.

Verken god formuleringsevne eller journalistisk snert overskygger imidlertid mangelen på vilje og evne til å reflektere over krigens årsaker og virkninger. Det meste av teksten er uttrykk for ubehaget ved å befinne seg i pardans med Demokratene. I tillegg velkjente argumenter mot Nato, norsk forsvarspolitikk og USAs globale ambisjoner i særdeleshet. Noen enkle stikkord hadde vært tilstrekkelige.

Derimot diskuterer ikke forfatterne Putins beveggrunner verken for den aktuelle aggresjonen eller for annekteringen av Syd-Ossetia, Krim eller Øst-Ukraina. Hvordan et vellykket felttog gjennom Ukraina ville påvirket Putins ambisjoner i forhold til andre land nevnes heller ikke.

I stedet hevdes det at «Håpet om en snarlig våpenhvile og fredsforhandlinger er dessverre gjort til skamme» og at «Jo lenger Putin og hans generaler fomler med å sette sine militær mål ut i livet, desto mer ivrige – og overmodige – blir Vesten i å «pøse inn» våpen og direkte militær bistand» – «- med den fare for eskalering og uforutsette hendelser det innbærer».

Målet for både Rødt og andre fredselskende politiske aktører bør fortsatt være «en snarlig våpenhvile». Så lenge den ene parten i en konflikt øyner muligheten for en endelig og total seier, gis det likevel ikke mulighet for slike reelle forhandlinger. Vi har sett dette gjenta seg gang på gang både i Midtøsten og på Balkan. Derfor er det en alminnelig oppfatning blant vestlige ledere at de aggressive uttalelsene fra både den amerikanske utenriks- og forsvarsministeren var uheldige. Uheldige både taktisk og som uttrykk for ambisjonene bak vestens støtte til Ukrainas forsvarskamp. Ordbruken gjenspeiler imidlertid en primitiv mentalitet som synes å ha gode vekstvilkår hos stater med overdrevne geopolitiske ambisjoner på begge sider av de store verdenshavene.

En langt mer sober tilnærming finner man hos ansvarlige ledere i Europa og senest i et lengre innlegg i Süddeutsche Zeitung hvor filosofen, sosiologen og samfunnsdebatanten Jürgen Habermas maner til besinnelse i det løpende tyske ordskiftet. Innlegget er gjengitt i siste nummer av Dag og Tid.

Lite tyder på at Putin bryr seg om folkerettslige definisjoner av begrepet «medkriger». Et kriterium den akademiske diskusjonen har fokusert på med tanke på omfanget og karakteren av den vestlige våpenstøtten. I så fall hadde han hatt rikelig anledning til å henge merkelappen på vestlig etterretning som i avgjørende grad har medvirket til Ukrainas evne til å slå fra seg både til lands og til sjøs. Putin ønsker imidlertid ikke Nato som part i konflikten, og lysten svekkes sannsynligvis for hver dag som går uten påtagelig fremgang for de russiske invasjonsstyrkene. Han vet også at ifølge russiske økonomer vil virkningen av vestens økonomiske sanksjoner sannsynligvis bli ubehagelig merkbare allerede over sommeren.

Vi har grunn til å håpe at den uventet moderate tonen i talen på Den Røde Plass 9. mai, gir bud om at realitetene er i ferd med å innhente ham.

SI DIN MENING! Vi vil gjerne at du skal bidra med din mening, både på nett og i papir. Send ditt innlegg til debatt@fvn.no

Hva er et godt innlegg? Her er noen tips.