NRKs betimelige reportasje har satt søkelyset på våre største natur ødeleggelser noensinne, og sist ute er rekordbyen Kristiansand med sin storstilte sløsing av verdifull natur. Etablering av næringsparker er bare en del av raseringen som skaper økonomisk vekst for noen, men dyp fortvilelse for andre og død for mye. Næringsparker og motorvei går hand i hånd:
I politiske argumenter for voldsomme naturødeleggelser som følge av 4-felt motorvei, benytter utbygger Nye Veier, en bærekraftig klassifisering; CEEQUAL. Denne har «ambisjoner om å oppnå lavere klimautslipp og redusere miljøfotavtrykk sammenlignet med et tradisjonelt veiutbyggingsprosjekt». Klassifiseringen skal gjøre 4-felts motorvei bærekraftig. Hvordan kan man redusere miljøfotavtrykk på et landskap som fysisk destrueres og fjernes for alltid?
Mange jeg snakker med uttrykker maktesløshet i møte med Nye veiers voldsomme naturødeleggelser- det fremstår nesten som en krigføring mot vår natur. De fleste får ikke med seg de brutale inngrepene fra anleggsarbeidet siden områdene er avsperret, og først tilgjengelige når veien åpner. Med hender på rattet og øyne på veien i 110 km/t, er det vanskelig å ta inn over seg de ikke-reversible inngrepene som farer forbi.
Anlegning av moderne vei ødelegger områder langt utover den fysiske veitraseen. Randsonen renskes for vill natur som kan tilrettelegges med kultivert beplanting. Områder splittes opp og vilt-gjerde hindrer både menneskers og dyrs mobilitet. De omkringliggende områder fremstår som ingen manns land som kan tilrettelegges for industriområder og annen bebyggelse, som igjen krever sin infrastruktur. De transformerte områdene kan ses som destruksjonsfelt som okkuperer og fortrenger på vegne av kommende slekter. Disse representerer også en endring i utviklingen av hvordan menneskets fot en gang staket ut stier til boplasser som etter hvert ble knyttet sammen med stamveier. Fremfor kulturhistoriske knutepunkter som by og bygd, legges det nå opp til servicepunkt og industrihaller. Menneskets fot har lagt grunnlaget for veier som nå er forbudt for gående.
Konsumert tid: Vi har bygget landet for fremtidens mennesker før, men de fysiske ødeleggelsene av millioner av år gamle fjellmassiver med tilhørende natur og dyreliv, er i en klasse for seg selv. Fjerning av fjellmassiver kan problematiseres som konsumert tid for kommende generasjoner: inngrepene skader ikke bare natur, artsmangfold og reduserer dyrelivets mobilitet, men det fratar også fremtidens mennesker valg og handlinger i disse områdene.
Nye Veier prosjekterer 4-felts motorvei med 110 fartsgrense. Deres prosjekter presenteres gjennom omfattende nettsider som trekker frem trygge strekninger, kort reisetid og mer vei for pengene. Med fartskalkulator kan prosjekterte strekninger skrives inn og man får f.eks. presentert: Tid spart: 34 min. Spart tid kan også ses som stjålet tid.
Naturødeleggelse og Rewilding: Når politiske partier og naturvernorganisasjoner belyser de ikke-reversible ødeleggelsene av natur, er det motargumentet som penger spart, som ofte videreføres i den offentlige debatten. Mer vei for pengene betyr mer oppbrukt natur. Gjennomføring av vei-prosjekter har økt i brutalitet og omfang parallelt med økt tap av natur og artsmangfold. Dette står i stor kontrast til FNs 10-årige satsing på tilbakeføring av natur (2020-2030). Rewilding og restaurasjon av natur har en høy pris og kan ikke skilte med mer natur for pengene. Tilbakeføringen av naturen rundt Sveagruva og Lunckefjell på Svalbard, fikk en sluttsum på 1,6 milliarder, og restaurasjon og beplanting av Hjerkinn skytefelt, fikk en prislapp på 600 millioner.
Neo-futurisme?: Hva ligger egentlig bak den evige mantra trygge strekninger, kort reisetid og mer vei for pengene? Veier med 110 km/t er lite trygge for naturen og kryssende dyreliv, og statistikken ved SSB viser heller en oppgang i død og alvorlige trafikkulykker.
Hva oppnår mennesket med å reise 35 minutter fremfor 40, når prisen er så høy for natur, dyr og våre etterkommere?
Tilrettelegging av standardisert mobilitet i 110 km/t og en fremtid med mulighet for selvkjørende biler, gjenspeiler en mangel på bakkekontakt og en overlegenhet til den omkringliggende natur, men også en forakt for tidligere transportmønstre og dets tidsbruk.
Er utbredelsen av slike veiprosjekter resultat av en fartsfeber hvor Nye Veier bidrar med å endre hvordan vi oppfatter og bruker våre omgivelser? Har i så fall fartsfeberen paralleller til Italias futurisme som dyrket fremskrittets destruksjon, krig og fart?
Det kan være relevant å hente frem Mark twain’s sitat: History doesn´t repeat itself, but it often rhymes. I 1909 deklarerte Filippo Tommaso Marinetti Futurismens manifest, og erklærte bl.a. at «verdens prakt har blitt beriket av en ny skjønnhet: hastighetens skjønnhet... en brølende bil som ser ut til å kjøre på maskingeværild, er vakrere enn Seieren fra Samothrace».
Med fartsglade liberalister i førersetet etterfulgt av fartsblinde pendlere som ikke lenger trenger kaffeavtale, har vi stø kurs mot Neo Futurismen!