Slik det har vært siden år 2000, har Protestfestivalen blitt arrangert i september, i dette litt vemodige mellomrommet mellom varme og kulde, mellom sommer og høst. Det er en spesiell tid, og i år gruer de fleste med dårlig eller middels råd seg til ovnene må skrus på.

Høsten er lesetid. Komikeren Anne-Kat. Hærland som deltok på festivalens nest siste dag serverte oss noen bevingede ord som har rullet i hodet siden.

«Internett er et fantastisk sted der man kan lære alt mulig. Det er verdens største bibliotek. Men så er det sosiale medier. Det er som når noen prater høyt når du prøver å lese.»

Anne-Kat. og sju andre fikk i oppgave på ti minutter å svare på hvordan de ville gjøre en syk verden til et bedre sted. Etter Anne-Kat. var det pastor Tone Lise Gustavsens tur. Hun holdt morgenen etter en gripende tale på festivalens vekkelsesmøte, men er mest kjent for å ha skrevet om at kvinnens underordning er en gave fra Gud. Etter at alle åtte hadde gjort seg ferdig var det flere som definerte Protestfestivalen som «bredde og dybde», det varmet. Det har vært målet.

Da er det litt leit at Fædrelandsvennen, samt debattglade aviser som Klassekampen og Vårt Land ikke var til stede. Slik har det vært de siste ti årene. Noe kan tilskrives medier i endring, men ut fra hva som dekkes av andre festivaler, er det neppe bare det.

Målet med Protestfestivalen er å røske i den likegyldighet og avmakt vi alle kjenner på, og ikke minst få oss opp av godstolen og bort fra tastaturet. I en tid med økt polarisering, politikerforakt og generell misnøye, ønsker den å være et talerør og møtepunkt for alle. Den vil også være en bro mellom de som tilhørte det gamle bedehusmiljøet og den mer moderne sekulære majoriteten. Noe av magien som bryter med det som er galt med tidsånden, mener vi finner sted på Protestfestivalen.

Da Anne-Kat. og Tone Lise sto der med ti minutters mellomrom viste det ikke bare bredden, men fikk meg et øyeblikk til å tenke på at akkurat der og da var vi alle mennesker forenet på samme sted. Det var andre også, som rockejournalisten Arild Rønsen i sin Vålerenga-jakke og ikke minst den nye kulturdirektøren i Kristiansand, Camilla Jarlsby. Den gamle raddisen Rønsen stortrivdes.

Sosiale medier er, slik Anne-Kat hevder, et sted med mye støy. Sosiale medier gjør oss urolige og forvirret. Derfor trenger vi både debatten og papiravisene.

Et annet fenomen etter at den 23. Protestfestivalen er unnagjort med vel 4000 besøkende, er at vi aldri ser ut til å bli ferdig med pandemiens «kohorter». Under pandemien ble begrepet kohort – tidligere mest forbeholdt faglitteratur – et ord for hvermansen. Den gjengse oppfatningen ble at vi måtte holde oss sammen med dem som tilhørte vår kohort, mens det var farlig å menge seg med folk fra andre kohorter.

Man kan se det i menigheter, i organisasjoner, i næringslivet og i politikken. Man kunne se det under Arendalsuka der mange var samlet. Man snakker om mangfold, men mindre om samhold. Et eksempel: Jeg har i flere sammenhenger – også på Protestfestivalen – sett hvor vanskelig det er å få de forskjellige menighetene i byen til å bli med på det som skjer utenfor deres kohort.

Salemfolk går i Salem. Misjonshuset-folk på Misjonshuset osv. Selv når en felles bekymring, en stadig større sekularisering og frustrasjon over utvanning av det kristne budskapet, står de der med bøyde hoder hver for seg i sine kohorter. Sammen er vi sterke. Mon det. Så har vi feministene som gjør opptelling på antall kvinner og menn. Mangler det kvinner, da kommer kronikkene. Men ser vi dem på arrangementer tiltenkt dem?

Det neste året, fram mot lokalvalget og Protestfestival nummer 24, ønsker jeg meg at flere stikker hodet ut av kohortene og at flere snakker lavere så flere får mot, tid og rom til å reflektere.

Da vi på torsdagen diskuterte Woke, hatprat og kansellering av de man ikke liker, handlet det om en annen type kohort. De som vil eie sannheten. De prater gjerne høyt når du heller vil lese. Da Pål Steigan kom til festivalen, burde han ikke vært der, mente noen. Steigan, denne omdiskuterte rebellen fra kommunismens tid, har sagt noe vi alle kan lære av, nemlig at en fordel med å diskutere med folk som kan noe, er at man lærer noe nytt.

Selv om Protestfestivalen i år doblet publikumstallet fra i fjor, og fikk en stor økning i forhold til forrige «normalår», skal den fortsette med både tema som bare trekker en håndfull og det som treffer de mange. Den skal fortsette å invitere uten å kansellere. Det er slik vi får utvidet horisonten og blir kvitt de usunne kohortene. Vi må fortsette å vekke oss alle ut av den farlige søvnen.

Jeg vet at flere av deltakerne på Protestfestivalen opp gjennom årene har innledet nye samarbeid på festivalen på tvers av kohorter. Da er et mål oppnådd. Da kan høsten komme.

Det neste året, fram mot lokalvalget og Protestfestival nummer 24, ønsker jeg meg at flere stikker hodet ut av kohortene og at flere snakker lavere så flere får mot, tid og rom til å reflektere.

SI DIN MENING! Vi vil gjerne at du skal bidra med din mening, både på nett og i papir. Send ditt innlegg til debatt@fvn.no

Hva er et godt innlegg? Her er noen tips.