Hvorfor lærerne streiker

Grunnlaget for streiken var et økonomisk tilbud og en profil som ingen av lærerorganisasjonene kunne akseptere, men det egentlige konfliktgrunnlaget går dypere og er mørkere.

Hovedgrunnen er at forhandlingsmotparten snakker et annet språk enn lærerne, og har gjort det lenge. KS har hatt forhandlingsansvaret for lærerne i 18 år, og disse årene har vært en sammenhengende nedtur for yrkesgruppen. Forholdet har vært preget av store forskjeller i virkelighetsforståelse, og manglende vilje til å finne løsninger som begge parter kan leve med.

Det store stridsspørsmålet har vært uenighet om lærernes lønnsutvikling. Etter lønnsoppgjøret i 2018 ble det derfor satt ned et partssammensatt utvalg som skulle utrede den faktiske lønnsutviklingen for undervisningspersonalet i de 14 årene KS hadde hatt ansvaret. Partene var enige om å forholde seg til resultatet av utredningen i fremtidige oppgjør. Den viste at lærernes lønnsutvikling i denne perioden var 14,1 prosent lavere enn gjennomsnittet av de andre gruppene i kommunal sektor. Fra 2019 til og med oppgjøret i 2021 økte denne mindrelønnsutviklingen med 2,4 prosent, og 2022 vil forverre situasjonen ytterligere. Det er ingen annen langtidsutdannet yrkesgruppe som er i nærheten av en så elendig lønnsutvikling. Men KS «skjønner ikke grunnlaget for streiken», og opererer med helt egne tall og modeller som avvises av både motpart og uavhengig ekspertise. Det etterlatte inntrykket er at det ikke har noen hensikt å snakke med KS lenger. Grunnlaget for meningsfull kommunikasjon er ikke til stede.

Det andre store stridstemaet er dyp uenighet om det rent faktisk er lærermangel i skoleverket. Utdanningsforbundet har dokumentert at mellom 15 og 20 prosent av undervisningen i skolen utføres av personer uten godkjent lærerutdanning. KS bestrider for så vidt ikke dette, men hevder at det ikke spiller noen stor rolle. Regiondirektør Steinar Eilertsen i KS Agder uttrykker seg slik i Fædrelandsvennen 30. august: «En del kommuner har utfordringer med å rekruttere kvalifiserte lærere, men heldigvis er det ikke stor lærermangel i Norge. Det er viktig å få frem at selv om rundt 15 prosent av lærerne ikke har vanlig norsk lærerutdanning, så betyr det ikke at de er «ukvalifiserte», slik Utdanningsforbundet mener.»

Med andre ord: Det kan da umulig spille noen stor rolle om ikke alle som underviser i norske skoler oppfyller norske kvalifiseringskrav?

Jo, for lærerorganisasjonene betyr det mye. Norsk lærerutdanning er nå standardisert til 5 år for alle skoleslag – 5 år på universitet eller høyskole for å kvalifisere seg til å arbeide med barn og unge i skoleverket. Det er den kvalitetssikringen samfunnet krever av fremtidig undervisningspersonale. Når KS mer enn signaliserer at godkjent lærerutdanning ikke er nødvendig, er det en grov nedvurdering av kvalifiserte læreres kompetanse og av behovet for kvalitet i undervisningen. For lærerne er denne arbeidsgiverholdningen demotiverende, og profesjonen kan ikke leve med en slik virkelighetsforståelse.

Det tredje stridstemaet er forhandlingsmodellen. Frontfagsmodellen har i senere år vist seg å sementere og forsterke eksisterende forskjeller. Den har fungert som modell for status quo, ikke som redskap for rettferdig fordeling. Hovedårsaken til misforholdet er at sentrale aktører har tatt eierskap til både modellen og bruken av den.

Tungvekterne NHO og LO har interesse av at frontfaget er absolutt retningsgivende for alle lønnsoppgjør, «absolutt» i den forstand at ingen grupper tillates mer enn symbolske tillegg utover den normen som er satt.

I tillegg ønsker hovedaktørene at hvert oppgjør betraktes som en isolert enhet, fordi det befester deres kontroll med lønnsutviklingen i arbeidslivet. Dette passer KS aldeles utmerket. Organisasjonens forhandlingsapparat svømmer som en mektig fisk i en kontrollert dam, og for lærerne er dette blitt en mekanisme som fratar dem håpet om en bedre utvikling.

I årets lønnsoppgjør opplevde man at de to tyngste LO-forbundene i kommunal sektor, Fagforbundet og Fellesorganisasjonen, trakk teppet vekk under lærerorganisasjonene da de profilerte lederne Mette Nord og Jørn Eggum argumenterte offentlig og tydelig mot et lønnsløft for undervisningspersonalet. Dermed gjorde de jobben for KS betydelig enklere, samtidig som de kastet LO-kollega Skolenes Landsforbund under bussen. Alt for å sikre maksimal pott for egne medlemsgrupper.

Det er stor avstand mellom den lærerstanden som jevnlig lovprises i festtaler, og den lærerprofesjonen som like jevnlig akterutseiles når det gjelder lønn og anseelse. KS har ingen troverdighet lenger.

SI DIN MENING! Vi vil gjerne at du skal bidra med din mening, både på nett og i papir. Send ditt innlegg til debatt@fvn.no

Hva er et godt innlegg? Her er noen tips.