I høstmørket på en kald søndag var det som om sollyset brøt gjennom skyene og forvandlet gravlunden til et innbydende, varmt og håpefullt sted. Gravplassene utgjorde i pandemien en viktig motpol til den nagende ensomheten og avstanden som mange opplevde. Da det var få andre åpne arenaer, eksistert gravlunden som et rom for å uttrykke savnet etter sine kjære. Dette korte og lydløse ritualet på denne søndagen i fjor, føyer seg inn i rekken av handlinger som gjentar seg fra år til år, men som er alt annet enn trivielle.

Hva forteller dette enkle ritualet oss på Allehelgensdag? Og hvorfor er det interessant for en religionssosiolog? For det første uttrykker dette en motvekt til privatisering av vanlige menneskers død. For det andre er disse stedene i denne høytiden ikke bare et møte mellom levende på vei til hver sin grav, men for mange også et møte mellom levende og døde. Gravplassen uttrykker dermed vesentlige sider ved den religiøse orientering i Norge i dag.

Ida Marie Høeg. Foto: Privat

Allehelgensdag forteller oss at gravlundene er langt mer enn et sted for gravminner der døde kropper og kremerte levninger ligger begravet. Vanligvis trekkes det fram i forskningen på død og minnekultur at gravplassene i den vestlige verden er historiske steder som forteller historier om kriger, epidemier og ulykke. Videre fremheves det at gravplassene er rekreasjonssteder i byer med press på grøntområder. Og gravplassene er eksistensielle rom for kontakt og refleksjon. Jeg mener at forskningen overser noe vesentlig i vår senmoderne tid, nemlig at tapet uttrykkes på et offentlig sted og i et kollektiv av andre etterlatte.

Det er en tendens i dagens samfunn til at samhandlingsforholdene blir flyktigere enn tidligere og at de sosiale båndene dermed blir svakere. I forholdet mellom individ og kollektiv betyr det at individet kommer mer i forgrunnen og kollektivet mer i bakgrunnen, noe sosiologen Anthony Giddens har beskrevet med begrepene utleiring og refleksivitet. Men skulle en utelukkende forstå flokken av folk som plasserer symbolske gjenstander på gravene som uttrykk for flyktige samhandlingsformer, overser en betydningen av gravplassen som et sted for fellesskap. I stedet for å frigjøre oss fra fortiden, eller som noen vil mene fortidens innsnevrede normer om kollektiv og fellesskap, yter denne dagen bidrag til samfunnsfellesskapet. I den sosiale møteplassen og i de kollektive handlingene dannes et fellesskap blant de som har den samme erfaringen – tapet etter en man har kjær.

Gravplassene speiler dødskulturen i det norske samfunnet. En stadig større åpenhet rundt sorg har vitalisert gravplassen som sørge- og minnested. Det kulturelle og religiøse mangfoldet, som i stadig større grad preger det norske samfunnet, har sammen med et løsere forhold til religiøse tradisjoner, åpnet opp for nye handlingsformer knyttet til død. Samtidig er eldre former hentet fram og revitalisert, slik som lystenning. Religiøse inskripsjoner på gravminnet, sammen med engler og hjerter, står side om side med gravminner som uttrykker verdier og erfaringer uten religiøs referanse, men som på andre symbolske måter formidler hvem den avdøde var eller hvordan døden og tapet forstås. Til gravplassene knyttes det derfor et økende repertoar av minneobjekter. Likevel står noen symbolhandlinger på bestemte dager i året fram som felleshandlinger. Lystenning og nedlegging av kranser på Allehelgensdag og julaften er de vanligste.

På Allehelgensdag og på julaften er sorg- og minnebearbeidelsen flyttet fra det private til det offentlige. Å tenne lys og pynte graver er ikke lukkede handlinger for en selv eller bare for de aller nærmeste. Det henvender seg til og inkluderer også de andre deltakerne. Dette korte og enkle ritualet utføres sammen med fremmede, som en hverken kjenner livet eller skjebnen til. Erfaringer med død kan løse opp de sosiale strukturene og skape fellesskap på tvers av grupper, fordi empatien, solidariteten og medfølelsen sprenger sosiale grenser. Allehelgensdag er en måte å gjøre det på. Da tas symbolske ressurser i bruk som både viser respekt for den avdøde og uttrykker felles verdier. Selv om minnepraksiser blir stadig mer personliggjort, peker denne spesielle dagen på at det er et behov for fellesskap i sorg og minne. Gravlunden er for alle og inkluderer den enkelte. De som oppsøker graven til sine kjære deler noe – en felles erfaring av tap.

På Allehelgensdag og på julaften er sorg- og minnebearbeidelsen flyttet fra det private til det offentlige.

Allehelgensdag 2022 vil være en viktig anledning for de etterlatte til igjen å kunne samles, men da uten restriksjoner på nærhet og antall. Studenter fra UiA og NLA registrerte kranser og lys på Oddernes gravplass i fjor på Allehelgensdag og to søndager etter. Det samme skal studenter gjøre i år. Undersøkelsen viste at 1443 graver ble opplyst, og at to uker etter var det under en tredjedel som hadde tent lys.

I år vil vi se om Allehelgensdagen var ekstraordinær i pandemiåret og om en endring eventuelt har funnet sted. Uansett utvikling vil gravplassen være der og tilby en mulighet for den enkelte til å ha med seg døden og tapet inn i et fellesskap med andre.

SI DIN MENING! Vi vil gjerne at du skal bidra med din mening, både på nett og i papir. Send ditt innlegg til debatt@fvn.no

Hva er et godt innlegg? Her er noen tips.