Aksjonsgruppen som har frontet reversering tilbake til Søgne som egen kommune, har gjennomført en imponerende kampanje som overraskende for de fleste av oss, har fått gjennomslag helt opp på regjeringsnivå.

Denne gruppen har med liten motstand, på et vis blitt en felles stemme for «alle» innbyggere i Søgne. Denne stemmen har frem til nå formidlet et kollektivt raseri over en urett som alle innbyggere i Søgne skal være utsatt for. Ordbruken har vært hard, ord som overgrep og til og med «voldtekten av Søgne», har vært brukt i debatten. Dette er et forsøk på å nyansere dette inntrykket.

Jeg skal ikke argumentere imot de som føler seg krenket og som ofre i denne sak, det er en subjektiv opplevelse som man selvfølgelig skal ha respekt for. Men dette gjelder ikke for alle innbyggere i Søgne. Tvert imot er vi mange som ikke kjenner oss igjen i offerrollen, men som trives godt som kristiansandere med adresse Søgne, og ønsker å se fremover. Vi kan til og med mene at «stor-Kristiansand» er en spennende enhet med store muligheter. En enhet som kan utvikles til en kommune som er godt rustet til å møte de utfordringene som vi vet kommer, det være seg eldrebølge, levekår, miljø eller omstilling i næringslivet på Sørlandet etter at oljeepoken er over.

Vi kan til og med mene at «stor-Kristiansand» er en spennende enhet med store muligheter.

Hvorfor gruppen av fornøyde innbyggere i Søgne frem til nå har vært lite synlige i media, er nok delt. Man har nok håpet på ro, og at dette ville blåse over, noe mange håpet på, etter bystyrets vedtak i desember 2021. Det har også vært såpass mye energi fra reverserings-tilhengerne at mange nok har vegret seg for å bære mer ved til bålet. Det bålet har hatt nok fyrbøtere. Siden regjeringen tydeligvis er mer opptatt av folkelig engasjement på Facebook enn fattede vedtak i bystyret, er det kanskje nå på tide at søgnefolk som ønsker å se fremover, kommer på banen og målbærer sitt syn åpent, selv om det er en fare for at dette kan øke konfliktnivået i debatten ytterligere.

Hva vi skal reverseres til er også helt i det blå. Det eneste som er sikkert er at man i 2028 ikke kan stille klokken tilbake til Søgne anno 2016. Folk har flyttet, tatt andre jobber og blitt pensjonister.

Astrid Hilde og Kim Høyer Holum er nok ikke aktuelle kandidater for å steppe inn som ordfører og rådmann igjen, og Frank Andersen vil neppe stå i døra på Søgne legesenter og behandle barn med øreverk en lørdag kveld etter 1. januar 2028. Man må bygge opp kommunen på nytt. En reversering vil være et gigantisk eksperiment med innbyggerne i Søgne som testkaniner.

Hva skal så innbyggerne i Søgne stemme over i en eventuell folkeavstemning? Eller gi likes til på Facebook? Hvordan splitter man opp en kommune som har eksistert i åtte år, og hva blir de økonomiske rammene for drift og investeringer i de oppsplittede kommunene? Vil det være ansatte nok med riktig kompetanse til å fylle rollene som kreves? Statsforvalteren som skal konsekvensutrede en mulig oppsplitting, har fått en formidabel oppgave. Arbeidet må jo ende ut i en eller annen form for objektiv innstilling som igjen kan artikuleres som et spørsmål som kan stilles til Søgnes befolkning. Eller skal vi bare si ja eller nei til oppsplitting, koste hva det koste vil?

Noen av oss er også i stand til å huske tilbake til siste periode hvor Søgne var egen kommune. Det er lett å henfalle til romantisering over hvor bra det var før.

Her mener jeg vi søgneboere må være ærlige med oss selv. Da som nå, var Søgne kommune forsidestoff i hovedstadspressen. Stikkord var mobbesaker, varslingssaker, rettssaker, og ikke minst et konfliktnivå mellom politisk ledelse og administrasjon som vakte nasjonal interesse. Politikere byttet parti midt i valgperioder, for øvrig et produkt som Søgne med stor suksess har klart å eksportere til Kristiansand. Resultatet var kaos og en kommune som var mer eller mindre handlingslammet i lengre perioder.

Politikere byttet parti midt i valgperioder, for øvrig et produkt som Søgne med stor suksess har klart å eksportere til Kristiansand.

Hvordan kommer vi oss ut av denne floken vi står i nå? Dessverre ser det ikke lyst ut. Dersom vi får en reverseringsprosess, vil Kristiansandsregionen og hele Sørlandet tape. Men de største taperne blir de svakeste gruppene i samfunnet som trenger forutsigbarhet i de tjenestene de er avhengige av. De ansatte i kommunene går også inn i en meget vanskelig periode. Etter år med omstilling og to år med pandemi, går de inn i en ny femårsperiode med usikkerhet. De fem-seks årene med kaos man nå ser konturene av, får vi ikke tilbake. Ressurser og energi vil bli brukt på uproduktivt renkespill, samtidig som andre regioner bruker tiden på fremdrift og utvikling. Jeg har lite tro på at Stavanger og Grenlandsregionen viser Sørlandet så mye gavmildhet at de venter på at Kristiansand kommer ut av dødvannet før de setter fart på sine satsinger.

Til slutt en kanskje naiv bønn til regjeringen, «Kjære regjering: Kan dere gi oss arbeidsro?»

SI DIN MENING! Vi vil gjerne at du skal bidra med din mening, både på nett og i papir. Send ditt innlegg til debatt@fvn.no

Hva er et godt innlegg? Her er noen tips.