Jeg har registrert det samme som deg. En overgrepstrend vi som voksne, som samfunn, som fagfolk, ikke kan være vitne til. Så skremmende og urovekkende at det er helt på sin plass og spørre etter foreldre og deres rolle.

Vi som jobber på Blå Kors SnakkOmPsyken.no har hatt mange samtaler med jenter som har opplevd overgrep av jevnaldrende, gjerne flere. Faktisk hele russebussen. Til oss forteller jentene at de er overrasket over kompiser som svikter dem og blir tilretteleggere for at andre kan voldta dem. Jentene beskriver, slik Severinsen sier, at de er usikre på om de selv har gjort nok for å stoppe overgrepet.

Det vi ser, er at russedressen har gitt mange unge menn «lov» til å gå over grenser. Og at det å være i en gruppe – i deres øyne – har tatt fra dem ansvaret for handlingen sin. Et fenomen jeg møter med stor undring. Om alle er med på det har ingen ansvar – hvor har de fått dette fra? Har de ikke tidligere kjent på konsekvenser for handlinger de gjør i grupper?

Forebygging er første prioritet – men når skaden har skjedd – hvem er der da? Hvem tør å spørre – ta den praten? Og hvordan fanger foreldre det opp? Årets russ skal over på høyskoler og universiteter – som student er ikke de voksne like tett på og kan fange opp og følge opp bekymringer.

Sårene disse unge mennene påfører andre, ser de ikke. Heller ikke hvilke konsekvenser handlingene deres får for egen del. Vi snakker med dem som kjenner på konsekvensene, som har fått sår som er dype og som blør, i mange år i etterkant.

På SnakkOmPsyken.no har vi hatt en kraftig økning i alvorlige samtaler. Selvmordstanker, selvmordsplaner og selvmordsforsøk preger mange samtaler, selvskading i form av kutting og kontroll av matinntak blir måter å håndtere det vonde på innsiden. Skammen og skyldfølelsen rammer hardt, og tar bolig i kropp og tanke. Frykten for det som har skjedd og at det skal skje igjen begrenser hverdagen. Betyr det at de drakk litt alkohol på den festen, at de sa ja til sex? Nei! – roper vi fra utsiden, men til seg selv sier de at de selv tok et valg og gjorde seg sårbare. Konklusjonen de bærer inni seg er at de har vært med på det. De kan derfor ikke fortelle om det, og i alle fall ikke anmelde det.

Selvmordstanker, selvmordsplaner og selvmordsforsøk preger mange samtaler.

Hvem møter disse jentene? Når de fortelle om overgrepene på vår anonyme chat, så er det ofte første gang de tør å sette ord på det. Da har de prøvd å holde masken i altfor lang tid. De tror kanskje at de voksne rundt dem har sett at det er noe, men opplever at de kjøper forklaringen om at en er sliten eller noe om pandemien. Det er her vi voksne må gå i oss selv.

Tør vi å spørre om de har opplevd det vi ønsker at ingen i hele verden har opplevd? Det koster å tørre. Det er heftig å ta imot, men vi tåler det. Vi må tåle å høre det. Vi blir sinte, vi også!

Selv om vi sitter i den andre enden av en anonym chattetjeneste som SnakkOmPsyken.no, er ikke avstanden større enn at vi også kjenner på omsorg og empati. Vi bryr oss og vi blir berørt.

foto
Benedicte Frøystad Jonassen

Disse jentene skal kanskje gå fra elev på videregående skole til et studentliv i en annen by. «Godt for dem å komme vekk», kan mange kanskje tenke, men hvem fanger dem da opp? Hvordan er det for universiteter og høyskoler å ta imot et kull med studenter som har vært utsatt for pandemi og ikke fått trent seg på sosiale og seksuelle grenser – både egne og andres? Ting tyder på at pandemien har gitt for mye tid på rommet, borte fra det virkelige livet. Tid flere enn ellers har brukt til å se porno (og overgrep) som ikke har blitt nyansert?

Kjære foreldre: Ta tak! Ikke gi dere når dere ser at ungdommen deres sliter. Vis at du er der og at du tåler å høre hva som har skjedd. Husk på skammen de bærer – og ikke påfør mer skam. Og snakk med barna deres om seksuelle grenser! Bruk Severinsens kloke ord, gi dem videre – «Det er ikke nok med et nei – det trengs også et JA!»

Og måtte alle landets studiesteder møte ungdommen med kloke varme voksne. Voksne som tør å se, og som tør å spørre – selv om det ikke står spesifikt i stillingsinstruksen.

SI DIN MENING! Vi vil gjerne at du skal bidra med din mening, både på nett og i papir. Send ditt innlegg til debatt@fvn.no

Hva er et godt innlegg? Her er noen tips.