Fædrelandsvennen skal ha honnør for at de igjen har satt fokus på de store levekårsutfordringene i Kristiansand og i landsdelen. Som lederartikkelen 29. mars slo fast:

Fortsatt har vi høyest andel uføre i landet. Vi har også høyest andel mottakere av ulike Nav-ytelser. Vi har lavest inntekt. Vi bruker mest beroligende midler, smertestillende og sovemedisiner. Vi har høyest andel sykefravær med over åtte ukers varighet. Og – vi lever kortere.

Dette er utfordringer som bør stå aller øverst på den politiske agendaen.

Mange har vist et sterkt engasjement på debattsidene for å møte utfordringene. En ting som går igjen, er at vi som sitter i bystyret i Kristiansand blir utfordret.

Siri Søftestad forsker på voldsutsatte barn. 5. april skrev hun om hvordan fattigdom i seg selv ødelegger folks helse, fordi fattigdom er vold.

foto
Mali Steiro Tronsmoen. Foto: Kristin Ellefsen

(...) det å være fattig tar all plass i et liv. Dette levekårsstresset kommer ofte til uttrykk som nettopp stress og uro, som depresjon og vansker med å fungere på livets hverdagsarenaer. Fattigdom kan gjøre et menneske redd, redd for å ikke ha nok å spise, redd for fremtida, redd for at barna skal falle utenfor det sosiale nettverket, redd for å miste hjemmet. Fattigdom begrenser mulighetene for deltakelse i fellesskap og lokalsamfunn. Fattigdom kan man ikke rømme fra. Fattigdom gjør deg avhengig av offentlig bistand og privatpersoners gavmildhet. Fattigdom setter deg i en underlegen posisjon. Fattigdom føder skam.

Hennes konklusjon må vi ta på det største alvor: (...) et samfunn som bidrar til å sette mennesker i en livssituasjon preget av vedvarende økonomisk fattigdom, er et samfunn som utøver vold mot sine borgere.

Connie Bentzrud utfordret oss i bystyret direkte, da hun på 8. mars skrev:

(...) la oss legge til rette for veier ut av fattigdommen. La de som ønsker å jobbe få hjelp til å komme i jobb. La folk få mulighet til å eie egen bolig, gjennom å leie til å eie, og stans gettofiseringen vi ser bare øker i deler av byen. (...) La oss forlange at politikerne våre reiser seg i den båten de har sittet altfor lenge stille i. Eller har vi råd til at flere av barna våre må vokse opp i fattigdom og skam?

Svaret fra alle partier i bystyret bør være at tiden for handling er nå.

Kirstin Egeland utfordret oss med en rekke konkrete spørsmål:

Hva har politikere i Kristiansand gjort for å løse levekårsutfordringene? Hva har Kristiansand kommune gjort i forhold til sosial boligbygging? (...) Har Kristiansand kommune økt beløpet til livsopphold, nå som leveomkostningene øker? Hva har Kristiansand kommune gjort for å inkludere mennesker med nedsatt funksjonsevne i arbeidslivet? Hva har politikere gjort for å bedre situasjonen for barn av fattige foreldre, utover at man ikke lenger regner inn barnetrygd som foreldres inntekt? Har Kristiansand tatt høyde for de økte leveomkostninger for dem uten mulighet til å søke sosialhjelp? Eller satser politikere på at folk som ikke klarer seg økonomisk skal stå i kø hos frivillige organisasjoner for å tigge mat og klær?

Disse utfordringene må møtes med konkret handling. Her er min invitasjon til alle bystyrets 71 representanter: La oss bruke hver eneste krone som kommer til vår disposisjon når 1. tertial skal behandles i juni, til å bekjempe fattigdommen i vår by. Å faktisk gjøre noe med levekårsutfordringene betyr å prioritere det høyest. Over alle andre ting. Og det er mange ting vi trenger penger til:

Her er min invitasjon til alle bystyrets 71 representanter: La oss bruke hver eneste krone som kommer til vår disposisjon når 1. tertial skal behandles i juni, til å bekjempe fattigdommen i vår by.

Kristiansand kommune har for få egnede sosialboliger. Å skaffe flere er en engangsinvestering som vi kan bruke uventede inntekter i 2021-regnskapet til. Så bør vi redusere leieprisene som et svar på de økte strømprisene, matvareprisene og andre levekostnader.

Kristiansand utnytter i liten grad mulighetene som ligger i Husbankens startlånsordning. Å endre kommunens kriterier kan gi flere muligheten til å kjøpe seg inn på boligmarkedet. Det koster ingenting for kommunen. Kanskje kan vi også få Husbanken-støtte til prosjekter med leie-til-eie.

Noe av overskuddet fra Agder Energi, penger kommunen har tjent på økte strømpriser, bør brukes til å øke rammene til NAV Kristiansand, slik at de i større grad kan dekke folks strømutgifter. Og flere av NAVs støtteordninger trenger styrking.

Kanskje kan vi lette søknadsprosessen og øke rammene for fritidskortet, slik at flere får tilgang til fritidsaktiviteter. Og kanskje bør ordningen utvides til også å inkludere voksne?

Vi bør øke bevilgningene til Nye mønstre, trygg oppvekst, et program vi ser fungerer godt. Vi bør også styrke satsingen på sommerjobbprosjektet, som sikrer sommerjobb til ungdom som trenger å oppleve mestringen som ligger i å tjene egne penger.

Og så vet vi at det å sikre fastlegeordningen er utrolig viktig for de av innbyggerne våre som er syke, og dermed også ofte fattige.

Lista kunne vært så mye lengre. Det er mye vi kan gjøre. Men da må vi prioritere dette, i stedet for å bruke pengene til ting som ikke er like viktig.

Invitasjonen til bystyrets 71 medlemmer er denne: La oss bruke overskuddet fra 2021, og de pengene vi får til disposisjon når 1. tertial skal behandles i juni på én eneste ting: Å møte levekårsutfordringene i byen vår, og gjøre alt som står i vår makt til å stanse den volden som fattigdom utgjør.