Det var ingen trist erkjennelse. Den var bare veldig tydelig. Og god. Med mange fine bilder fra min barndom på 50- og 60-tallet. Samtidig med en erkjennelse av at jeg vel var blitt en eldre dame, for dette er jo veldig lenge siden.

Tankene og bildene skapte en nostalgisk og takknemlig førjulsdrøm. Jeg gikk i barnehage da jeg var liten. Faren min drev med is som ble skåret ut av vannene rundt Hovin gård i Oslo. Isen ble lagret i sagflis gjennom året og ble kjørt ut til private, restauranter, butikker og hoteller i byen. Til og med Slottet måtte ha is. Bestillingene ble gjort gjennom telefon, og den telefonen måtte moren min ta. Det var ingen telefonsvarere den gangen. Ikke alle hadde telefon engang.

Elen Sand. Foto: Privat

Vi var fire søsken. Tre gutter og meg. Jeg var midt i søskenflokken og den desidert livligste både i bevegelse og lyd, så det var ikke alltid lett for moren min å få ro.

Barnehager var ganske nytt på 50-tallet, men mor fikk overbevist bystyret om at hun var trengende til en plass for et litt krevende barn. Jeg elsket å være i barnehagen. Jeg elsket tante Karen. Jeg elsket hvilestundene på de grå etterkrigsteppene av ull. Og at jeg fikk ligge ved siden av henne. Og å sitte tettest ved henne i sirkelen når vi hadde samlingsstund. Ikke før jeg ble voksen og hadde utdannet meg til barnehagelærer selv, skjønte jeg hvorfor. Jeg var overbevist om at jeg var gullungen hennes. Ære være henne for å ha gitt meg den følelsen!

Bildene kommer frem av når tante Karen lærte oss nye sanger fra repertoaret fra Barnetimen for de minste på radioen. Prøysen vekslet på å ha programmet en uke om gangen med andre av våre barndomshelter, hver morgen, tyve minutter frem til klokken 9. Far kjørte meg til barnehagen, etter at han hadde ̊ vært innom for frokost. Men han måtte ofte vente, for jeg måtte alltid høre ferdig barnetimen først. En morgen sang Prøysen «Romsjulsdrøm» for første gang på radio. Jeg var også fire år. Fire år i romjul’n. Jeg lærte fort alle versene og sang gladelig for alle som ville høre på. Og Julekveldsvisa. Om jordmor-Matja, og om Bustebartepinn og Musevisa. Det var som en slagerparade på løpende bånd i barnehagen når Alf Prøysen kom med nye sanger.

Vi hadde også sangen om alle årets måneder. Når Prøysen var på radioen, ba han alle som var født i den måneden han sang om, om å reise seg. Jeg husker den enormt store lenestolen og at jeg reiste meg stolt i den da han sang: «Men nå er det vel du som tar prisen over alt hva de andre har fått!». Med melodien til «Norge i rødt, hvitt og blått».

Den stolte følelsen og de ordene hatt jeg hatt i meg hver mai i 69 år!

På barnehagen skulle vi ha julefest, og julenissen kom. Noen av de største sa det var vaktmesteren. Men det trodde jeg ikke på. Nissen kom med en stor sekk full av godteposer som inneholdt nøtter, rosiner, et par karameller og en appelsin i silkepapir. Den kunne bli magisk hvis man tvinnet hjørnene på papiret og la papiret over appelsinen og så dyttet forsiktig. Da trillet appelsinen bortover som en skilpadde, bil eller hva du ville den skulle være!

Og så ble vi løftet opp til taket, en etter en, for å klippe ned de store, røde eplene som hang i silketråd fra taket. Senere, på barneskolen, husker jeg juleavslutningen i klasserommet. Og kosestund med julekaker og brus, etter gang og dans rundt juletre i «Bespisningen», salen der vi alle hadde fellesmåltid hver dag. Og ved mikrofonen sto frøken Tveter og var forsanger, til avveksling fra når hun hver dag formante oss bordskikk der oppe: «Lukk lebene, barn, når dere spiser» og «En, to, tre, alle melkeskvetter ned».

Unni var klassens stjerne og mest populære den dagen. Hun hadde en tang som laget et hull i bruskorken. Der kunne du sette et sugerør om du hadde det. Noe de fleste ikke hadde. Men det gikk fint for det. Det blir bare litt mer søl.

I min førjulsdrøm var det alltid mye snø. Vi hjalp mor med å bære ut teppene når det var nysnø, banket dem, tråkket på dem så all skitt ble liggende som brune avtrykk i snøen når vi bar dem inn igjen. Etterpå var det tid for lek i gården. Vi kunne være ute i timesvis til vi ble ropt inn, våte med fastfrosne lisser på beksømstøvlene og klumper med snø på vottene og på den strikkete ullbuksen.

Jeg føler meg heldig, jeg føler jeg har vunnet i det store lotteriet, født på 50- tallet i Norge.

Så satt vi der på en stol og bare nøt å bli tatt hånd om, og mor fikk lirket løs lisser og sko. Etterpå satte vi oss på kjøkkenet med røde, forfrosne kinn og fikk varm melk og honning og smake på mors hjortetakk, som hun aldri fikk dreisen på. Jeg husker en sånn stund, mor ved smultgryten, at jeg så på julestjernen som hang i vinduet og hørte Julekveldsvisa på radioen. Jeg husker så godt velværet av lukt, lys og ro. Prøysen synger, og jeg synger: «Vi ser a over taket der a jordmor-Matja bor».

Ikke alle hadde det like bra, selv i etterkrigstidens oppbyggende og sosialdemokratiske styre. Men forskjellene var mindre. Alle hadde mindre enn nå. Men mer tid. For vår familie ble økonomien etter hvert strammere, folk fikk kjøleskap og i overgangen 60- til 70-tallet avviklet faren min forretningen Hovin Is.

Det sies at hukommelse ikke er det som faktisk skjedde, men slik du opplever det. Jeg vet jeg har fått en gave, det at jeg ser lyst på livet, og i min hukommelse var barndommen en stor lykke. I dag er det å være barn tøffere. Forskjellene blir stadig større, å være annerledes er mindre akseptert, å trå feil blir mer synlig og mer fatalt gjennom blant annet sosiale medier. Det er mindre tid til barna når de voksne stadig må jobbe mer for å henge med.

Jeg føler meg heldig, jeg føler jeg har vunnet i det store lotteriet, født på 50- tallet i Norge. Veien gikk fremover, det var stor optimisme. I dag vet vi at ikke alle barn har det godt eller gleder seg til jul. Derfor er det også en del av min førjulsdrøm å ønske, av hele mitt hjerte, at alle barn i Norge får en god og trygg førjulstid. Og en strålende julehelg. God jul til alle dere voksne også. Lag gode opplevelser for barna og hverandre!

SI DIN MENING! Vi vil gjerne at du skal bidra med din mening, både på nett og i papir. Send ditt innlegg til debatt@fvn.no

Hva er et godt innlegg? Her er noen tips.