Når normalt sindige representanter for lærerprofesjonen tar i bruk denne type karakteristikker, må det forstås som et uttrykk for en ektefølt indignasjon og forbitrelse over det man oppfatter som en uredelig og umulig forhandlingsmotpart.

Bakteppet er at KS gjennom en årrekke har prioritert helt andre grupper enn lærerne i lønnsoppgjørene. Etterdønningene etter lærerstreikene i 2021 og 2022 har vist det mange har hatt mistanke om lenge: KS er en arbeidsgiver som ikke vil sine skolelærere vel. Følgelig bør ikke KS lenger få lov til å være lærernes motpart når det forhandles om lønn og arbeidsforhold. For det finnes alternativer.

KS er en arbeidsgiver som ikke vil sine skolelærere vel.

Daværende utdanningsminister Kristin Clemet besluttet i 2004 at forhandlingsansvaret for skolelærerne skulle overføres fra staten til KS. Det gjorde hun med støtte fra H, Frp og Ap. I KS-årene fra 2004 til i dag har lærerne samlet sett tapt lønnsmessig i forhold til andre kommunalt ansatte. Det viser beregningene fra Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene (TBU). De som har kommet aller dårligst ut, er lærerne med mest faglig dybde, bredde og erfaring.

I fjorårets lønnsoppgjør ønsket Utdanningsforbundet å prioritere de med lang utdanning og lang ansiennitet. KS valgte å prioritere kommunalt ansatte med kortere utdanning og kort ansiennitet. Dette gjorde at Utdanningsforbundet, Norsk Lektorlag og Skolenes Landsforbund gikk til streik.

KS behandler sine skolelærere som annenrangs ansatte. Lærerne føler seg nedprioritert og tråkka på.

Vi kjenner resultatet. Regjeringen stoppet streiken 27. september med tvungen lønnsnemnd. Begrunnelsen var at elevenes psykiske helse sto i fare. Lærernes tilstedeværelse på skolen er altså en viktig forutsetning for elevenes helse, men lærerne er ikke viktige når lønnsmidler skal fordeles. Et snodig paradoks. Regjeringens vedtak skapte naturlig nok forbitrelse hos lærerne, som – med rette – mener seg fratatt streikeretten. Men det var Rikslønnsnemndas kjennelse 17. februar som fikk begeret til å renne over for lærerstanden. Rikslønnsnemda, som avgjør tvister mellom arbeidsgiver og arbeidstakere, ga nemlig (som vanlig) arbeidsgiver medhold i alt, mens de tre lærerorganisasjonene fikk ingenting.

Atle Oanes er hovedtillitsvalgt i Utdanningsforbundet i Agder. Foto: Kjartan Bjelland

Lærerorganisasjonene hadde et bitte lite håp om at KS kanskje ville strekke ut en hånd og møte lærerne med en viss «raushet» ved å anbefale for Rikslønnsnemnda at lærerne skulle få det lønnstillegget nemnda bestemte størrelsen på fra 1. juni – og ikke fra datoen streiken ble stoppet, som er det vanlige. Det ville ha gjort at lærerne ikke tapte fullt så mye penger på streiken.

Men KS var ikke i det lunet. I stedet for en utstrakt hånd, var det knyttet neve som møtte lærerne. Særlig godt kjente barnehagelærerne dette på kroppen, siden Utdanningsforbundet hadde skjermet barnehagesektoren under hele streiken.

Nå ble også de straffet økonomisk – på lik linje med skolelærerne. En av spillereglene ved å gå til streik er risikoen for å tape økonomisk på streiken, men lærernes oppfatning er ikke bare at KS vant i Rikslønnsnemnda, men at KS også benytter sjansen til å hovere og gni det inn ved å insistere på at lærerne skal tape mest mulig penger. Den dårlige lønnsutviklingen for lærerne blir dermed enda dårligere – mens tilliten til KS forvitrer og skolen lider.

Fraværet av tillit har også andre årsaker enn at KS systematisk holder igjen lærerne lønnsmessig. For KS synes ikke å ha noen som helst ambisjoner på vegne av den norske skolen. Mens partiprogram og rikspolitikere er fulle av flotte slagord om å «satse på kunnskap», at «læreren er viktigst for barnas læring» og at «lærerutdanningene må styrkes» fronter politikerne – når de velges inn i KS-styret – en politikk som tillater at nær sagt hvem som helst kan gjøre lærernes jobb. Om lag 15 prosent av de som bedriver undervisning i grunnskolen og i videregående skole er ikke lærerutdannet. Ifølge KS er dette ikke et problem. Kunnskap og undervisningskompetanse er visst ikke så viktig likevel?

KS synes ikke å ha noen som helst ambisjoner på vegne av den norske skolen.

Kommunene vil framover få et stort behov for flere ansatte i helsesektoren. Men dersom man over tid velger å gi greie lønnstillegg til ansatte i helse- og omsorgsyrker mens lærerne avspises med smuler, så ber man om et læreropprør. Det er der vi er nå. KS behandler sine skolelærere som annenrangs ansatte. Lærerne føler seg nedprioritert og tråkka på, og man trenger ikke mye fantasi for å se for seg hva det vil gjøre med lærernes motivasjon og vilje til å stå i yrket og utvikle skolen.

Skal kvaliteten i den norske skolen holdes oppe og helst styrkes, og skal rekrutteringen til lærerutdanningene og til læreryrket ta seg opp, er det tvingende nødvendig at Stortinget fratar KS ansvaret for lærernes lønns- og arbeidsforhold, og at dette overlates til staten. KS har prøvd seg. KS har feilet. Ansvaret for den norske skolen er rett og slett for viktig til å overlates til KS.

Hva mener du? Du kan sende et debattinnlegg til debatt@fvn.no

Innlegget må være minst 1000 tegn, og kunne stå for seg selv.

Les mer her om hvordan du skriver et godt debattinnlegg.