Hva vil kommunens politikere med Randesund?

Det tas likevel strategiske grep, eksempelvis med satsingen på Rona som bydelssenter og den store utbyggingen på Drangsvann. Som innbyggere savner vi innsyn og mulighet til å delta også i slike diskusjoner om de store spørsmål. Randesund i dag er resultat av en ensidig utvikling av boligprosjekter som for ofte realiseres stykkevis og delt, uten nevneverdig omsorg for innbyggernes behov for nærhet til offentlige tjenester, sosiale møtesteder, trafikal infrastruktur (særlig gang- og sykkelstier), og bevaring av natur og miljø.

Randesund vokser, innbyggertallet kommer til å nå 20.000 når dagens godkjente prosjekter står ferdige. I forslaget til revidert kommuneplan/arealplan ligger det inne mange flere boligprosjekter som, hvis de vedtas, vil gi mange flere nye innbyggere, på toppen av de 20.000. Vår erfaring (og vi har etter hvert en del) tilsier at utbyggere kan komme til å få gjennomslag for sine ønsker også denne gangen uten at befolkningens ønsker vektes tilsvarende, dersom ikke politikerne involverer seg skikkelig i tide.

Samtidig kjører vi fortsatt rundt på de samme trafikkfarlige veiene som ble bygget og dimensjonert for et helt annet innbyggertall på 50-60-tallet, ungdommen har få steder å møtes og driver ofte gatelangs, barn vokser opp i baksetet på en bil på vei til en eller annen aktivitet som ofte ligger utenfor bydelen, og de voksne må inn til sentrum eller Sørlandssenteret (ofte med privatbil fordi busstilbudet er langdrygt/begrenset fra store deler av bydelen vår) for å finne hyggelige møtesteder.

Vi vet at gode nærmiljø og lokalsamfunn fremmer folkehelse, trivsel, inkludering og integrering. Kvaliteten på privat boligbygging spiller selvsagt en viktig rolle i dette puslespillet, men det gjør også natur og rekreasjonsområder, lekeplasser, vei- og transportnett, gang- og sykkelstier og, ikke minst, områder og bygninger der innbyggerne kan møte hverandre. En slik utvikling kommer ikke av seg selv, det krever politisk vilje til å prioritere hardt mellom utbyggernes krav om inntjening, befolkningens behov og bydelens langsiktige sosiale og miljømessige utvikling.

På et debattmøte om byutvikling arrangert av UiA i vår, var byutviklingsdirektøren forbilledlig ærlig da han sa at selv om de var godt fornøyde med kommunens innsats i andre bydeler, har man ikke lykkes i Randesund. Marte Ulltveit-Moe påpekte det samme under vårt politikermøte i høst. Randesund bydelssenter har vært planlagt i flere tiår både i Rona og på Strømme.

Vi i Randesund bydelsråd har hevdet at begge steder i dag er så tett utbygd at det er vanskelig å se hvor det skulle være plass til sosiale møtesteder der befolkningen kan møtes på tvers av generasjoner, religion og størrelsen på lommeboken. Vi har ment, og mener fortsatt, at det er begrenset hvor attraktivt veikrysset i Rona er som sosialt møtepunkt. Treningssenteret der har nå blitt bydelens ad hoc møtested for tenåringer, i mangel av bedre alternativer.

Men trafikkmaskinen Rona er hverken et sted der man har lyst til å la små barn henge eller der de voksne ønsker å treffes i sosiale anledninger.

Vi mener Strømme er et langt bedre alternativ for sosiale møter, men her er det knapt areal igjen, så det er vanskelig å forestille seg hvor kommunen har tenkt at bydelssenteret skal ligge, og om det er vilje til å prioritere midler til dette.

Selv om arealplanen lover at det blant annet skal tilrettelegges for innbyggertorg, bibliotek, kultursenter og svømmeanlegg som skal betjene innbyggerne øst for Varoddbrua, sitter vi igjen med spørsmål om hvor, når dette skal skje og hvordan disse tingene skal finansieres.

Randesund bydelsråd har i 10 år arbeidet for at bydelen vår skal få bedre sosial og trafikal infrastruktur og for at natur og miljø skal ivaretas på en god måte. Det er ingen lett oppgave. Politikerne ønsker nok å få til noe, men er til nå for sene på ballen og har ikke kapasitet til å sette seg ordentlig inn i de utbyggingssakene som kommer til behandling, langt mindre tenke helhetlig og bærekraftig i hver enkelt sak.

De fleste utbyggere er naturlig nok opptatt av færrest mulig hindre for å realisere prosjektene sine. Vår utfordring går også til plan- og bygningsetaten, som har et reelt ansvar for innbyggerengasjement. Vi ønsker å være med tidlig i prosessen, og vi tror at innbyggere har mye relevant og verdifull lokalkunnskap å bidra med!

Men selv om det er administrasjonen som består og politikerne som byttes ut med jevne mellomrom, er det de folkevalgte som har siste ord.

Så da gjenstår det å spørre hva byens politikere egentlig vil med bydelene – og med Randesund? Skal vi bare være en fremtidig bidragsyter til bompengeinntjening uten å ha et fullverdig bydelssentertilbud i bydelen vår? Skal vår bydel bare være en ren bomaskin eller er det rimelig å forvente at også andre hensyn skal tas når målet – ifølge den nye kommuneplanens vedtatte samfunnsdel – er en «mer økologisk, sosialt og økonomisk bærekraftig kommune som preges av likeverdighet, raushet og forståelse for hverandres ståsted».