Igjen er det opphetet debatt om kunst, som ingen har sett. Det som fyller de lokale debattfeltene akkurat nå er den mye omdiskuterte filmen «Perleporten», eller det vil si teaseren og traileren til filmen.

For 11 år siden skrev jeg om den brysomme kunsten i Kristiansand. Jeg refererte blant annet til foreldres harme over Tori Wrånes sin skulptur «Fantasihjelmen» i Roligheden barnehage, kommunens tildekking av både den og andre offentlige skulpturer og til Einar Øgrey Brandsdals reaksjoner på en performance i Bergen, også den av Wrånes, som han ikke hadde sett. Siden da har kunstdebattene tiltatt. Særlig etter annonseringen av Kunstsilo, eller kanskje først og fremst etter Brandsdals kritiske bemerkninger om museet, har en ustoppelig og repeterende strøm av meningsytringer om kunst fylt debattsidene i den lokale avisen og i sosiale medier.

De polariserte debattene om kunst i Kristiansand har fulgt to hovedlinjer: De som er imot at det offentlige skal bruke penger på kunst, og de som er for. Det er de som mener kunst skal være noe fint, behagelig eller som ordførerkandidat for KrF Charlotte Beckmann Finnestad antyder: noe som bygger samfunnet. Både næringstopper og en bred vifte av lokale ordførere har brukt kunstens nærings- og byutviklingspotensial som argumenter for finansiering av Kunstsilo og andre kulturformål. Brandsdal, som også denne gangen har en rolle i den lokale kunstdebatten (om enn ufrivillig), stilte i vinter spørsmål om kunst virkelig beriker byen vår og argumenterte for pengebruk på «need to have» fremfor «nice to have».

Kunst i samfunn er et av seks tverrfaglige satsingsområder ved Universitetet i Agder (UiA). UiA og Fakultet for kunstfag skal ifølge sine strategier løfte fram kunsten som eget fagområde og være et referansepunkt i diskusjonene rundt kunstens plass i samfunnslivet.

Onsdag 16. august under Arendalsuka innledes Kunst i samfunn-delen av programmet i UiA-teltet med arrangementet «Hvordan konfrontere en polarisert kunstdebatt?» Hvordan kan en snakke om kunstens betydning uten å havne i de to overnevnte debattsporene som begge i stor grad preges av økonomiske argumenter og instrumentell og avgrenset nytteverdi? Bakteppet for diskusjonen, som skal modereres av viserektor Hans Kjetil Lysgård, er kulturredaktør Karen Blågestad sitt spørsmål i fjor høst: «Skal vi ha denne kunstdebatten hver høst?» Anledningen var en av mange politiske diskusjoner om bevilgninger til Kunstsilo. Blågestad mente debatten var blitt «hverdagslig, tung og kjedelig».

Samme dag som arrangementet i UiA teltet ble annonsert, ble nyheten om utstillingen «Laila B: PUBLIC ENEMY» sluppet. Utstillingen som skal foregå i kulturbygget Munken under Arendalsuka skal vise arbeider av Laila Bertheussen, som i 2021 ble dømt for å ha sendt trusselbrev blant annet til seg selv og til daværende samboer og tidligere justisminister Tor Mikkel Wara. Utstillingen er et samarbeid mellom Agder Kunstsenter (AKS) og Traavik.info ledet av kunstner og regissør Morten Traavik. Daglig leder av AKS, Agnes Repstad, fikk et ras av kritikk av lokale kunstnere for å være medprodusent i dette kunstprosjektet. Et styremedlem gikk av i protest. Norske Billedkunstnere Agder hadde også oppe Repstads lederrolle på internt møte. Det har absolutt vært en holdning til at dette samarbeidet og dette kunstprosjektet ikke er innafor. Hvordan utstillingen vil bli mottatt når den åpner gjenstår å se.

En liknende spenning og uro er det nå rundt «Perleporten». Vi har så vidt rukket å trekke pusten etter forsommerens heftige diskusjoner før ny kunstvrede og aggresjon er kommet til syne – om enn fra et annet hold en de som reagerte så sterkt på den kommende utstillingen på Munken.

En kan kanskje konkludere med at med både «Laila B: PUBLIC ENEMY» og «Perleporten» allerede har bidratt til å forflytte debatten om kunst i Kristiansand. Fokuset i debatten er nå i større grad rettet mot samtidskunstens rolle og betydning i samfunnet. Vi er vitne til diskusjoner om grenser i kunsten, hva som er innafor og hva som er utafor, kunstnerisk ytringsfrihet, spørsmål om sensur og forholdet mellom kunst og politikk.

Gjennom disse to prosjektene er kunstens evne til å skape engasjement og kunstens virkekraft i samfunnet demonstrert – og det før de er blitt vist frem. I et nylig innlegg uttrykker Karl W. Strandvik en takknemlighet for kunst som utfordrer og som følger opp arven fra Bjørneboe og Knausgård. Han ber oss å huske på at «Intet kunstverk blir mer ettertraktet og sett, enn det som blir forsøkt stoppet eller forbudt».

Foreløpig panel under arrangementet i Arendalsuka er allerede nevnte Blågestad, Traavik, samt programansvarlig i Kunstsilo Karl Olav Segrov Mortensen. Alle har på ulike vis deltatt i eller inngått i den langvarige og opphetede kunstdebatten i Kristiansand. Jeg håper flere tar turen til Arendal for å diskutere og erfare hvorfor og hvordan kunst, også den brysomme, er en viktig og nødvendig del av samfunnet.