Et spørsmål om trygghet

Vi risikerer en ny runde med Donald Trump i Det hvite hus, med alt det kan føre med seg. Mye tyder på at teknologi kan både hjelpe oss og true oss på måter vi ennå ikke forstår.

Det er forsvar og helse som er viktigst nå, sa statsministeren nylig. Regjeringen har varslet at langtidsplanen for Forsvaret, som snart legges frem, vil inneholde et tosifret antall ekstra milliarder over en fireårsperiode. Trygghet kommer først.

Må vi skyve litt på andre oppgaver da, mens vi håndterer sikkerhetspolitikken? Ta en ting om gangen? Jeg tror tvert imot at mer og bedre klimapolitikk må være en del av hvordan vi tenker om sikkerhet og trygghet. Det er tre grunner til det.

For det første er klimakrisen også et massivt sikkerhetsproblem. Den kommer på toppen av, og er flettet sammen med andre trusler. Årelange konflikter mellom kvegdrift og landbruk i Sahel-beltet i Afrika er enda vanskeligere nå når jorda er skrinnere. Klimaendringene gjør Arktis mer tilgjengelig for militær aktivitet. Høye matpriser vil gi opphav til flere opptøyer og protester i verden. Ekstremvær og naturkatastrofer setter mennesker i fare.

Hvis du ikke forstår klimaendringenes rolle i konflikt og sikkerhet, da vil du ikke ha med hele bildet, sier den amerikanske sikkerhetsanalytikeren Erin Sikorski.

«Klimakrisen krever at vi fundamentalt endrer vår tilnærming til sikkerhet og forsvar», skriver NATO i sin analyse av klima og sikkerhet fra 2022. Det amerikanske forsvaret kaller i sin nasjonale forsvarsstrategi klimakrisen for en «destabiliserende og potensielt katastrofal utfordring over landegrensene», og vår egen forsvarssjef Eirik Kristoffersen uttalte på Zerokonferansen i fjor at klimakrisen er «eksistensiell».

For det andre er det grønne skiftet, og overgangen fra fossil til fornybar energi, på full fart allerede. Spørsmålet er ikke om det grønne skiftet skjer, sa USAs klimautsending John Kerry da han besøkte Oslo nylig. Spørsmålene er nå om endringene skjer fort nok til å bremse farlige klimaendringer, og hvem som klarer å finne seg en plass i den nye økonomien.

I USA er arbeidet med det siste i hvert fall i full gang. Den gigantiske subsidiepakken Inflation Reduction Act, som ble vedtatt i Kongressen høsten 2022, har satt i gang betydelige investeringer i batterier, karbonfangst, elbiler og solceller. Mange av investeringene, og de nye jobbene, kommer i områder der økonomien har vært dårlig og oppslutningen om Donald Trump har vært høy. Fordi det grønne skiftet dermed hjelper frustrerte amerikanske velgere, og slik kombinerer klimapolitikk med America First, er det grunn til å tro at politikken vil overleve presidentvalget i høst også.

I Kina bygges vindturbiner, solcelleparker og batterier over en lav sko. I 2023 investerte bare Kina mer i solenergi enn hele verden til sammen året før.

I 2022 ble det for første gang i verden investert mer i fornybar energi enn fossil. I Europa har krigen i Ukraina og energikrisen som fulgte, satt fart på bygging av fornybar energi og utfasing av gass. EU har satt som mål å nær fjerne gass fra sitt energiforbruk i løpet av to tiår. Nylig slo en rapport fast at gassproduksjonen fra EUs handelspartnere trolig vil overstige etterspørselen i 2035, og at Norge risikerer å sitte igjen med «svarteper», altså gass vi ikke får solgt.

Verden skal fra fossil til fornybar energi. Det er ikke noe å lure på. Til det har for mange investert for mye. Endringene skjer ikke uten støy, protester, uenigheter og vanskeligheter. Det vil bli rykk og napp. Slik er det med alle store endringer. Men det er ingen vei tilbake.

For det tredje er omlegging til mer bærekraftige løsninger også god beredskap. Den gode nyheten er at mange av de klimaløsningene vi burde heie frem nå, også gjør oss tryggere. Klarer vi å produsere mat med mindre import av fôr og økt utnyttelse av havets rikdom, øker vi vår egen selvforsyning. Jo mer fornybare verdens energisystemer er, desto mindre avhengige er alle av uregjerlige oljeproduserende land.

Her i Norge er også energi trygghet. Klarer vi nå å både bygge tilstrekkelig kraft og nett, og utnytte begge deler bedre, står vi bedre rustet mot fremtidig energimangel, og vi demper presset på energipriser. I et langstrakt land som Norge handler trygghet også om fremkommelighet. Vi må finne utslippsfrie transportløsninger som fungerer over hele landet, og sørge for at vi produserer nok biogass, hydrogen og ammoniakk til å få varer frem til alle. Vi må sørge for at industri og arbeidsplasser i Norge tåler høye kostnader ved klimagassutslipp, for de vil øke.

Det farligste vi kan gjøre, er å lukke øynene for endringene som skjer, og nekte å være med. En grønnere økonomi er også tryggere. Klarer vi å omstille vår egen industri, energiproduksjon, mat og transportsystemer til å møte en ny tid?

Det kan jo gå bra også.