Det skrives mye i avisene om de utfordringer den populistiske høyresiden utgjør for vårt styresett, det liberale demokrati.

De fleste synes å være enige i at den største eksterne utfordringen til det liberale demokratiet kommer fra autokratier – og særlig autokratier med stor økonomisk og/eller militær makt, som Kina og Russland.

Når det gjelder de interne utfordringer til det liberale demokratiet er mange raskt ute med å peke på USAs Donald Trump og Ungarns Viktor Orban spesielt og den populistiske høyresiden generelt.

Det gjelder også leder for den liberale tankesmien Civita, og nyutnevnt medlem av Nobelkomiteen, Kristin Clemet i et innlegg i Aftenposten 9. oktober med tittelen «Liberalt demokrati eller autokrati. Det er vår tids største utfordring.»

Professor Tor-Inge Harbo. Foto: UiA

Ja, Trump er en utfordring, noe som ikke minst ble synlig ved hans opptreden i forbindelse med det forrige presidentvalget i USA. Men han og hans like er ikke de eneste interne utfordringene til det liberale demokratiet.

Den politiske venstresides tankegods utgjør en like stor trussel. Det synes å være underkommunisert i den norske debatten.

Den politiske venstresides tankegods utgjør en like stor trussel. Det synes å være underkommunisert i den norske debatten.

Men nettopp utfordringen fra venstresiden er det mange tenkere i vesten som er opptatt av for tiden. Blant dem er den amerikanske liberale tenkeren, professor i statsvitenskap, Francis Fukuyama, som har vært i Norge og holdt foredrag flere ganger.

Jeg viser i denne sammenheng til hans siste siste to bøker: «Identity» fra 2018 og «Liberalism and its discontents» fra 2022.

Utfordringen fra venstresiden begynte, ifølge Fukuyama, med at den oppgav den tradisjonelle klassekampen, som tok sikte på å sikre en økonomisk likere fordeling mellom store uensartede grupper i samfunnet.

Med globaliseringen og den groteske konsentrasjon av rikdom denne har ført med seg, særlig i USA, med utarmingen av middelklassen som konsekvens, skulle man tro at denne kampen var viktigere enn noensinne.

Men, skriver Fukuyama, den politiske venstresiden har de siste tiårene vært mer opptatt av å fremme «multikulturalisme» og «identitetspolitikk». Middel- og arbeiderklassens kamp mot de uheldige virkningene av globaliseringen er det den nasjonalorienterte høyresiden som fører.

I stedet for å bygge solidaritet mellom store kollektive grupper som arbeiderklassen og middelklassen, så har venstresiden identitetspolitikere vært opptatt av stadig mindre og sære grupperinger i samfunnet som etter deres mening er marginaliserte. Og da tenker de ikke først og fremst på økonomisk marginaliserte, men kulturelt.

Det betyr blant annet at venstresiden har oppfordret immigranter til å leve ut sin egen kultur i stedet for å kreve at immigranter integrerer seg i det samfunnet som tar imot dem.

Konsekvensene av denne multikulturalismen er en undergraving av samfunnets fellesskap og etableringen av parallellsamfunn. Denne politikk ser vi tydelige følger av i det engang så idylliske og forbilledlige Sverige, som nå trues med å bli revet i stykker av importert stammekrig.

Konsekvensene av identitetspolitikken innebærer ikke bare en omdefinering av grunnprinsippet i det liberale demokratiet, fra prinsippet om individets universelle likhet til et prinsipp om at ulike grupper skal behandles ulikt.

Kampen for kulturell anerkjennelse av marginaliserte grupper fordrer også at den kultur, religion og det idégrunnlaget som vårt liberale demokrati er fundert på, fjernes.

Denne kampen synliggjøres ved at statuer av USAs grunnlovsfedre rives ned og ved at idéhistoriske kanoner strykes fra pensumet på universitetene – også i Norge. De uheldige virkningene av identitetspolitikken må ikke undervurderes: «Hey, hey, ho, ho; Western civ(ilisation). has got to go», ropes det så treffende fra venstresidens stormtropper.

Samfunnet er i konstant endring og nye generasjoner må kunne sette sitt preg på det.

Men det er helt klart grenser for hvilke endringer som kan gjøres i det liberale demokratiets fundament uten at det liberale demokratiet undergraves.

Mens høyrepopulistene anklages for å definere samfunnsverdier for snevert, slik at enkelte grupper ekskluderes, så setter venstresidens multikulturalisme og identitetspolitikk det verdigrunnlaget som det liberale demokratiet er fundert på, i fare.

Det liberale demokratiet fordrer at vi i tillegg til å samle oss om institusjonene rettsstat, demokrati og menneskerettigheter, også hegner om det verdigrunnlaget disse institusjoner er basert på. Dette verdigrunnlag er, ifølge Grunnloven § 2, vår kristne og humanistiske arv. Innenfor disse rammene er det plass til mangt og mange – men ikke alt og alle.

SI DIN MENING! Vi vil gjerne at du skal bidra med din mening, både på nett og i papir. Send ditt innlegg til debatt@fvn.no

Hva er et godt innlegg? Her er noen tips.