Å bo hjemme lengst mulig

Men det er en sannhet med store modifikasjoner. Påstanden er både unyansert, ureflektert og nedlatende. For hvor mange er de fleste? Over 50 prosent? Og hvor lenge er lengst mulig? Og hvem definerer lengst mulig?

Å behandle de snart en million over 80 år som en ureflekterende masse med samme mening, samme behov, samme ønsker, er direkte sårende for oss som har levd en stund. Et eklatant eksempel på eldrediskriminering. For mangfoldet blant eldre er like stort som blant politikerne, for eksempel. Eller blant ungdom eller industriarbeidere.

Eldrehjemmene er heller ikke like. De er like forskjellige som andre hjem. Noen bor det flere i, andre bor alene. Noen bor fint og noen bor dårlig. Noen kjenner naboene, noen gjør det ikke. Noen har mange venner, andre har ingen. Noen får besøk, andre sitter alene. Hjem kan være så mangt.

Noen vil gjerne bo der resten av livet, andre vil komme seg vekk så fort som svint. De som bor sammen med sin ektefelle, kan hjelpe hverandre og kan bo hjemme lenger enn de som bor alene. De som bor alene uten familie i nærheten, uten hjelp fra ektefelle, barn eller barnebarn, har kanskje et annet behov for et annet bosted på sine gamle dager. Kanskje i et bofellesskap av en eller annen type.

Men hva er alternativet til å bo lengst mulig hjemme? Hvilke valg har de? Et eller annet sykehjem av svært varierende kvalitet? Hvis det finnes et reelt valg, så er selvsagt standarden og kvaliteten på eventuelle alternativ til hjemmet også medvirkende på hva man velger. Om de vil bo lengst mulig hjemme, eller ikke.

Så hvor har politikerne fått den oppfatningen fra at de fleste – eller alle – eldre vil bo hjemme lengst mulig? Jeg stilte spørsmål om dette til vår eldreminister fra Frp og Mandal i en kronikk for noen år siden. Og merkelig nok så svarte hun. Ikke med fakta riktignok, men med en noe modifisert påstand. Regjeringen var temmelig sikre på at det var riktig at de fleste ville bo lengst mulig hjemme.

Temmelig sikre. Hvor sikkert er det? Temmelig sikre er altså det faktiske og vitenskapelige grunnlaget for vedtak, bevilgninger, beslutninger og politikk som er omfattende, betydningsfulle og avgjørende, ja som gjelder resten av livet for en gruppe mennesker som øker i antall. Ingen forskning, ingen spørreundersøkelse. Ingen faktainnsamling er gjort. Men politikerne er temmelig sikre.

Temmelig sikre, sa altså en minister i en regjering som la stor vekt på at deres politikk var kunnskapsbasert. Noe også nåværende regjering gjør. Men hvor er kunnskapen i dette tilfellet? Og hvor er valgfriheten? Og tas det hensyn til ensomheten – et stort problem for mange eldre? Og eldre menns selvmord. Hvor er nulltoleransen for isolasjon og dødsønsker? Hvor er vektlegging av livskvalitet? Å leve er noe annet enn å overleve hjemme.

Det skal vel ikke tilfeldigvis være økonomi som ligger bak denne påstanden? Er det billigere for samfunnet at de eldre bor hjemme lengst mulig? Etter en SSB-artikkel fra april 2023 kalt «Sykehjem og hjemmetjenesten i Norge» bor omtrent 38.000 personer på sykehjem i Norge, hvorav tre av fire er 80 år eller eldre. Det er nærmere 70.000 personer over 80 år som mottar hjemmetjenester. Institusjonstjenesten kostet i 2022 63,8 milliarder. Hjemmetjenesten kostet 82 milliarder. Så kan man jo bare regne: 63,8 millialder delt på 38.000 personer er 1,6 millioner per person på institusjon. I hjemmetjenesten er kostnaden 82 milliarder delt på 70.000. 1,1 million per person. Tallene er noe usikre. Det finnes ingen nøyaktige offisielle tall. Hverken på antall eller pris per person. Det gir en indikasjon. Noe som bekreftes i en telefonsamtale med SSB. Hjemmetjeneste er betraktelig billigere.

Vår nåværende statsminister gikk enda et hakk videre enn nevnt ovenfor da han under presentasjonen av regjeringens nye eldrereform, Fellesskap og meistring. Bu trygt heime, uttrykte at: «Alle eldre ønsker å bo hjemme lengst mulig». Selvsagt er det ikke slik. Særlig ikke når han avslutter setningen med: lengst mulig. Lengst mulig? Hvor lenge er det? Hvor funksjonsredusert må en eldre være for å være kvalifisert til sykehjem? Som nå er det eneste reelle alternativet.

For hvem definerer lengst mulig? Lengst mulig til fordel for hva eller for hvem? For landets samlede økonomi? For de gamle? Men det er staten eller kommunen som har definisjonsmakten. Det har vi sett utallige eksempler på. Sist var det en dame på 99 som hadde angst for å dø i ensomhet i leiligheten. Hun ville på sykehjem. Men nei da, hun kunne bo hjemme lenger. Mente noen. Lengst mulig-grensen var ikke nådd. For lengst mulig-grensen er tøyelig. Den er elastisk både økonomisk, menneskelig, sosialt og politisk. Når du kommer inn under kommunenes definisjonsmakt, er det tilfeldighetene som rår. Lengst mulig er selvsagt umulig å ha som eksakte styringsmål.

På samme måte som at de fleste eller alle eldre ønsker å bo hjemme, så er det kun ord uten innhold. Reell valgfrihet med definisjonsmakt, derimot, er nok noe de fleste eldre ønsker. Gode alternativ til hjemmet kan føre til friskere eldre, mindre ensomhet og færre selvmord. Men det koster. Men det gjør også valgfrihet når det gjelder skole og sykehus.