Tallgrafikken som forklarer verden – for dem som leser grafer

Vi ser dem i nettavisene hver dag: grafer, diagrammer og fargerike kart. De forteller oss hvordan det står til med verden, på en kjapp og forståelig måte. Dersom vi klarer å lese dem. Det er det neppe alle som gjør.

Publisert:

Grafene viser nye registrerte korona-tilfeller og antall registrerte friskmeldte på global basis. Foto: Skjermdump fra nettsiden www.worldometers.info

Kronikk

  • Martin Engebretsen
    professor i språk og kommunikasjon, UiA

De kalles datavisualiseringer, eller tallgrafikk, disse grafene og diagrammene som viser mønstre og sammenhenger i store datasett. De er blitt mer og mer vanlig i journalistikken de seneste årene, og særlig synlig er de nå i disse koronatider.

Virus og andre mikrober er ikke synlige for det blotte øye, og kan følgelig ikke fotograferes. Derimot finnes det mye data knyttet til deres virkninger: antall syke og døde per tidsenhet, vekst og utvikling av smittetall på ulike steder og til ulike tider etc. Registrerte talldata er vår fremste kilde til forståelse for denne usynlige og komplekse trusselen, og dermed også helt avgjørende for styresmaktenes tiltak og vår alles atferd og velferd. Skal vi være med på dugnad, trenger vi å forstå hva som skjer, hvorfor det skjer, og hva alternativene er.

For å forstå hva statistisk materiale kan fortelle, er de fleste av oss avhengig av visualiseringer. Slike visualiseringer gjør flere ting på en gang. De viser mønstre, forklarer sammenhenger og utviklinger. Samtidig fungerer de som en type bevis, til støtte for de konklusjoner og råd som myndighetene gir. Når tallgrafikk får en så fremskutt plass i den offentlige samtalen om en alvorlig krise, viser det oss hvor viktig det er å bygge en allmenn tekstkompetanse knyttet til slike visualiseringer. Noen mennesker er fortrolige med å lese grafer og diagrammer. De forstår både hva de kan fortelle og hvilke begrensninger og usikkerhetsmomenter som kan knyttes til dem. Dermed blir disse menneskene en del av et informert fellesskap, som kan oppfatte, vurdere og drøfte tallgrafikkens budskap på en innforstått måte – og selv handle i lys av denne forståelsen. Andre, trolig ganske mange, er slett ikke så fortrolige med tallgrafikkens språk. Forskning viser at mange har dårlig selvtillit når det gjelder egne evner til å forstå grafiske fremstillinger av statistikk, og at de dermed er lite motivert til å bruke den tiden som trengs til å sette seg inn i det linjegrafen, søylediagrammet eller sektordiagrammet egentlig forteller – for ikke å snakke om de mer avanserte diagramtypene.

Opplæring og trening i å lese, lage og anvende tallgrafikk burde koordineres på tvers av en rekke fag.

Alle de diagramtypene vi i dag ser anvendt i korona-informasjonens tjeneste viser bare en liten del av det store «vokabularet» av diagramtyper som profesjonelle designere (og sikkert mange matematikere og statistikere) kjenner til. På min kontordør har jeg en plakat med 150 ulike typer diagrammer og grafer, der hver enkelt er utviklet for å kunne visualisere bestemte typer av mønstre og relasjoner i store datasett. Med min egen skolebakgrunn, med realfagslinja på videregående skole, siden studier innen språk- og mediefag, var dette en ganske ukjent verden for meg helt til jeg begynte å forske på den – derav plakaten på kontordøra. Dersom den allmenne befolkningen hadde hatt bedre kjennskap til dette vokabularet, kunne mange flere komplekse saksforhold i verden blitt fremvist og forklart på måter som ord og tall ikke kan makte alene.

I dagens skole ruster man nok ungdommen noe bedre til å forstå og bruke tallgrafikk enn det som var vanlig da jeg tok artium i 1980. Men grafiske fremstillinger av tall og statistikk representerer likefull et språk man ikke underviser i på samme systematiske måte som man gjør med grammatikk og retorikk i norskundervisningen. Opplæringen i å lese og bruke tallgrafikk hører i dag primært hjemme i matematikkundervisningen. Men siden mange unge i praksis møter tallgrafikken like mye i samfunnsfagene og naturfagene – for ikke å si i aviser, reklame og informasjonskampanjer – burde opplæring og trening i å lese, lage og anvende tallgrafikk koordineres på tvers av en rekke fag.

Opplæringen må fokusere på to spørsmål: Hva er det tallgrafikken forteller oss? Og – hva er det den IKKE forteller oss? En tallgrafikk er aldri en objektiv fremstilling av virkeligheten. Den er alltid et resultat av en prosess der noen vil vise oss noe, på en bestemt måte, av en bestemt årsak. Selv om alle visualiseringene i nettavisenes korona-dekning er fremstilt ut fra profesjonelle og aktverdige journalistiske intensjoner, bør man alltid være klar over at andre valg mht. grafens akser og intervaller ville gitt helt andre inntrykk av hvor dramatisk – eller udramatisk – en utvikling egentlig er. På samme måte vil en kompetent leser være observant på hvor dataene er hentet fra, hvilke typer data som er inkludert eller utelatt, om noen av dataene er preget av usikkerhet og om denne eventuelle usikkerheten er forsøkt fremstilt i selve visualiseringen eller ikke.

I dag ser vi hva slags effektiv ressurs tallgrafikk kan være, når man trenger å informere en hel befolkning om dramatiske og komplekse endringer i verden. Vi ser også at tallgrafikk kan skape uheldige skiller – mellom de som evner å forstå, bruke og evaluere slike uttrykksformer, og de som opplever at tallgrafikk i liten grad snakker til dem.

For å bidra til at flest mulig, både skoleelever og vanlige borgere, kan bli kjent med tallgrafikk som en viktig og nyttig teksttype, har en gruppe forskere ved UiA, i samarbeid med britiske kolleger, utviklet et åpent nettsted med nettopp dette for øye. Denne læringsressursen finner man enkelt ved å taste inn «tallgrafikk.no» i nettleseren. Ressursen springer ut av et nylig avsluttet forskningsprosjekt om tallgrafikkens voksende rolle i samfunnet, styrt og ledet fra UiA.

Publisert: