Å være eller ikke være? Det er spørsmålet!

Alle de ikke-vestlige innvandrerne som jobbet på det litt simple hotellet vårt på Gardermoen, hadde pyntet våre lokaler til randen med nasjonalsymboler. Med nasjonalromatiske visuelle effekter, sakrale toner og belysning, ble vårt landsmøte høytidelig åpnet av en beveget og rørt partileder.

«Det brenner et blått lys for landet vårt», var hans første bevingede ord. Jeg kikket meg forsiktig rundt: Ingen ambulanser, brannbiler eller politibiler var å få øye på noe sted.

«Landet vårt er utsatt for trusler som storting, regjering og media ikke vil snakke om», fortsatte han. Jeg kikket forsiktig på telefonen min. Vår leder hadde rett. Det var ingen nyhetsvarsler fra verken media eller storting om noen trusler. Så da snakker de nok ikke om det.

«Det foregår brudd på vår grunnlov, og alle konspirasjonsteorier er blitt sanne», kom det fra lederen. Igjen hadde han nok helt rett. Det var bare å se litt rundt seg igjen. Alle i salen som eier sannheten nikket, og kunne bekrefte at landet utenfor vår sal er omgitt av folk som vil at landet vårt skal gå under innen 2050 og styres etter sharia-lov så snart tvangsvaksineringen har endret vårt DNA.

Disse konspirasjonsteorier har Demokratenes landsmøte vedtatt og bevist at er sanne ut over en hver rimelig tvil.

Resolusjonsforslag om at partiet vil arbeide for å fengsle våre meningsmotstandere ble sendt til bearbeiding og behandling hos partiets eksperter på samfunnsforskning fordi forslaget, slik det var utformet, stod litt i motstrid til alle kjente norske lover og demokratiske prinsipper.

Men partiets idé om at tillitssamfunnet snarest må skrotes og hardere lut tas i bruk ble ytterligere bekreftet da vi vedtok å søke samarbeide med organisasjoner og partier i hele Skandinavia for å bevare vårt herredømme. Om disse organisasjonene er rasistiske eller ei, spiller ingen rolle.

Norge først!, er vårt slagord mot bilaterale avtaler og overnasjonalitet. Det er våre kjøreregler som gjelder – eller ingen!

Avslutningsvis ble et forslag om å erklære delvis støtte til Putin avskjært. Trolig fordi Fædrelandsvennens utskremte medarbeider viste sitt blide åsyn i salen.

Demokratene er i trøbbel med seg selv. Skal jeg dumpe henne eller gå i ilden for å redde forholdet? I så fall til hvilken pris og med hvilke fremtidsutsikter?

Jeg ble lokalpolitiker, og har elsket jobben min siden dag 1. Vidar Kleppe, Alf Albert og jeg er et dreamteam i bystyret. Vi løfter viktige saker for folk flest. Vi øker engasjementet og skaper mer demokrati, større ytringsrom og ytringslyst gjennom å opplyse der andre fordekker og tier.

Men nå blomstrer ugresset og ukulturen også hos oss. Våre ryggrader knuges under tyngden av fett betalte verv som betaling for den lojalitet som skal til for fremtidige nominasjoner til politisk liv som folkets fortrukne representanter.

Penger og hemmelige avtaler snakkes bort og pakkes inn i smigrende ord og løfter om gyldne fremtidsutsikter. Nå må vi se fremover!

Men våre organisatoriske tillitsmenn, vaffelstekere og dugnadsgjeng forlater oss.

Det kan også våre velgere finne på å gjøre.

Mitt alibi for å være med i Demokratenes lokallag, er at jeg mener vi som parti har et spesielt ansvar for å være tydelige overfor velgerne der hvor andre har ført velgerne bak lyset og narret de svakeste til å ta de største belastningene med høye skatter, avgifter og grønn tullepolitikk til fordel for de som har mest.

Denne tydeligheten har dessverre også hatt den effekt at vi tiltrekker oss antidemokratiske krefter. Noen svært få av disse har til og med hatt et rasistisk motiv for å komme til oss, men det store flertallet ønsker dem ikke velkommen.

Har ikke vi som parti også da et digert ansvar for å motvirke slike hjemløse rasistiske krefter? Og hvordan vil man best lykkes med noe slikt? På innsiden av partiet eller sammen med hylekoret som ikke vil ha dialog med andre enn seg selv på utsiden av partiet?

Jeg er i tvil!

De som de siste dager har forlatt vårt parti, fortjener faktisk en stor og varm takk for all dugnadsinnsats de har bidratt med. Ikke en dør i fleisen! Jeg har lært noe om det å være i et forhold til andre. Det er at man kan måles på hvordan vennskapet står seg når forholdet er over og bruddet er et faktum.

Med ett år igjen til neste valg er det kanskje på tide å unngå flere provokasjoner.

Byen vil bli forandret slik vi lovet i 2019. De største partiene skifter ut sine gamle pamper og en ny æra kan begynne hvor vi skaper noe sammen og selv Høyre erkjenner at ukultur må opphøre til fordel for vanlige folk.

Jeg er spent på om Demokratene vil erkjenne det samme etter alt som nå er avdekket. Og jeg er i tvil om hvor mitt bidrag kan være til mest mulig nytte og glede for flest mulig. Det jeg imidlertid er helt bombesikker på, er at min ryggrad ikke er til salgs. Jeg vil gjerne være den vaktbikkja som bjeffer fremfor å logre med halen når politikerne svikter sitt ansvar og frister med godbiter. Jeg finner også glede i å trekke den tunge hundesleden i spann med andre. Men jeg vil ikke bære mer havre til døde hester.

Å være eller ikke være? Det er spørsmålet!

Teksten er forkortet. Red.

SI DIN MENING! Vi vil gjerne at du skal bidra med din mening, både på nett og i papir. Send ditt innlegg til debatt@fvn.no

Hva er et godt innlegg? Her er noen tips.