I 1990 laget Reinsvoll barneskole en utstilling med krigsgjenstander, 50 år etter at tyskerne angrep landet. Elevene bidro med noe hjemmefra som hørte okkupasjonsårene til. Jeg hadde med meg en gammel smørkniv, grå, ubetydelig og materielt verdiløs. Det oppsto diskusjon om hvorvidt et slikt kjøkkenredskap hadde noe på utstillingen å gjøre. Var dette det beste min familie kunne stille med? Foreldrene mine måtte forklare rektor: Kniven hadde min bestefar Torvald Ulstein «orget», altså byttet til seg på svartebørs, i konsentrasjonsleiren Buchenwald, der han satt som fange over to perioder.
Og kniven til farfar, den har jeg fremdeles. Når jeg holder den i hånden, knytter den meg til både konsentrasjonsleiren Buchenwald og farfar, begge borte.
Forklaringen til tross, er jeg usikker på om noen av lærerne forsto knivens betydning. En fange hadde en skje, et blikkfat, tresko og fangedrakten, alle ytterligere gjenstander var overflod. Posisjonen farfar og mange andre nordmenn hadde i konsentrasjonsleirer, reddet livene deres, men siden følte de skam – de overlevde, mange andre ikke. Alt dette forteller kniven, som til slutt fikk æren av en plass på skoleutstillingen sammen med kaffekverner, tranflasker og andre nødvendige bruksgjenstander.
Episoden dukket opp i tankene da jeg arbeidet med boken Andre verdenskrig gjennom 100 gjenstander (Strawberry 2021). Idet tidsvitnenes epoke er nær slutten, er det nyttig å undersøke hvordan krigsårene ser ut i et gjenstandsperspektiv.
Artefaktene fra krigen skal speile en femårsperiode der krigshandlinger kostet over 10.000 nordmenn livet, sendte 40.000 i fangenskap, 50.000 på flukt, og var preget av at flere hundre tusen tyske soldater okkuperte Norge – og siden har preget vår samtid med et utall nye krigsbokutgivelser hvert eneste år.
Hvilke gjenstander har overlevd? Nordahl Griegs dikt skrevet på skrivemaskin, etterlystplakater, Linge-soldatenes kampkniv, J-stempelet som ble benyttet for å merke jødiske identitetspapirer, B-såpe, Julius Paltiels fangedrakt, Jonas Lies dolk og kongens bil, for å nevne noen. Eksempler på gjenstander er mange, men hva slags verdi har de?
Gjenstandene er bortenfor godt og ondt, har ingen agenda og ingen synsvinkel annen enn den vi gir dem. I tillegg til det spesifikke om krigsårene, viser de oss også noe større: Stilt overfor en gjenstand er det lett å se at det ikke er noe predestinert med fortiden (eller vår egen fremtid), selv om det ser slik ut i historiebøkene. For eksempel kunne boksene med zyklon B-gass fortsatt blitt benyttet til å fjerne skadedyr i lagerbygg, eller bruken kunne ha endt ved å desinfisere konsentrasjonsleirfanger ved ankomst leiren. Gassen måtte ikke benyttes til å utføre krigens mest grusomme handlinger.
Krigsårene er en utømmelig kilde til fortellinger om de store øyeblikkene. Gjenstander forteller ofte andre historier, nærmere hverdagen. De er gjerne mer prosaiske og blir ikke viet samme oppmerksomhet. Men en tranflaske representerer virkeligheten mer enn sprengstoff for de fleste under krigen. Alle nordmenn var ikke Max Manus.
Hvordan kan gjenstandene med dette utgangspunktet bringe oss nærmere en forståelse av hva okkupasjonsårene var? For eksempel nådde Quislings koffert mange som podcast. Var det kanskje fordi journalist Trude Lorentzen med kofferten startet fortellingen i en annen ende enn den rene svart/hvitt forståelsen av Vidkun Quisling og dermed kunne gi oss historien om landsforræderen fra en ny synsvinkel?
Hva blir den ultimate gjenstanden fra krigen? En konsentrasjonsleirfange ville ha trukket fram en helt annen gjenstand enn en Linge-soldat, en husmor, et aktivt NS-medlem eller en sjømann. Listen over gjenstander kan gjøres lang. Hver og en forteller de oss om sider ved historien selv nå som nær alle stemmer fra den gang har forstummet:
Metallskrinene russerfangene laget for å kunne bytte til seg livsnødvendig mat, ser skrøpelige ut og kanskje ser vi desperasjonen til dem som laget skrinet tydeligere med øynene på gjenstanden fremfor en saklig gjenfortelling om at russerne lød ubeskrivelig som fanger i Norge. Den heldekkende overlevelsesdrakten til norske sjømenn viser tydelig hvor utsatt de var under alliert konvoifart i iskalde havstrøk. Julepynt vitner om både en form for normalitet og lengselen etter det som hadde vært. Boksen med zyklon B er på sin side en gjenstand som har kommet ut av det ingen mennesker gjorde, gasskamrene i Auschwitz. En inndratt radio vitner om både kunnskapstørst og viser et fullstendig annerledes samfunn enn vår samtid. J-stempelet som merket jødiske identitetspapirer, forteller både om byråkratisk nøyaktighet og om hva som kan ligge i enden av tilsynelatende uskyldige gjenstander.
Og kniven til farfar, den har jeg fremdeles. Når jeg holder den i hånden, knytter den meg til både konsentrasjonsleiren Buchenwald og farfar, begge borte. Det finnes ingen osmose som bringer noe av det tilbake, derimot er gjenstandene snart det siste vi har igjen av dkerisse fem årene som betyr mer for vår nasjonale forståelse enn noe annet. I mangel på tidsvitner må vi også lytte til gjenstandenes taushet og oppdage de spor av fortid som finnes i dem.