Alt er dyrere nå. Priser og renter øker og handlingsrommet krymper i de tusen hjem. Mange må spare, og noe må ut.

Men som vi vet: det er ikke alle utgifter det lønner seg å spare på. Dropper du tiltrengt vedlikehold på huset, avlyser tannlegetimen, eller sier opp forsikringen, kan reparasjoner og uforutsette utgifter fort bli mye større enn pengene du sparte. Slik er det også i offentlige budsjetter.

Kutter vi i utdanning og medisinsk behandling, vil enda høyere kostnader komme og bite oss i halen senere i form av lavere produktivitet og høyere sykefravær. Derfor fant også regjeringen rom for å bruke over 50 milliarder ekstra i revidert nasjonalbudsjett, som nå forhandles i Stortinget.

Klimapolitikken er en sånn utgift. Fornybar energi og klimateknologier blir gradvis billigere etter hvert som de vokser i omfang. Men det er fortsatt nesten alltid billigere å fortsette som før. I hvert fall på kort sikt.

Amerikanske myndigheter anslår at alvorlige klimaendringer i framtida kan koste dem svimlende 2 billioner dollar i året i tapte inntekter hvert år, pluss 130 milliarder i økte kostnader bare fra direkte ødeleggelser. Utbetalte forsikringspremier som følge av klimarelatert ekstremvær var i 2021 på 120 milliarder dollar. I år kan det bli enda mer. Halvveis inn i 2023 ligger Canada an til å sette rekord i antall skogbranner, mens varme, tørke og påfølgende flom allerede rammer avlinger og matproduksjon i både Europa og Asia.

I Europa har energikrise som følge av krigen i Ukraina satt fart på både energisparing og utbygging av fornybar energi. Kina jafser i seg markedsandeler innen produksjon av solceller, varmepumper og batterier. I USA er klimaløsninger og fornybar energi lovet omfattende subsidier og skatteletter gjennom den såkalte Inflation Reduction Act. I 2022 var globale fornybarinvesteringer i verden for første gang på nivå med investeringer i olje og gass. Men ikke i Norge.

Her i Norge går det saktere. Her er det fortsatt full fart i leting etter og produksjon av olje og gass. Det skjer dels fordi Europa etterspør mye gass akkurat nå. Men en viktig forklaring er også at vi har tatt oss råd til enorme skattelettelser for dem som vil lete etter fossile ressurser på norsk sokkel.

Vi har tatt oss råd til enorme skattelettelser for dem som vil lete etter fossile ressurser på norsk sokkel.

Klimaløsninger som framtida trenger, tar vi oss sjeldnere råd til.

Nylig kom den triste beskjeden om at Shell nå stanser investeringen i det planlagte biozin-prosjektet i Åmli. Det blir for dyrt. Dermed mister flere jobben, og avgjørende produksjon av biodrivstoff blir ikke noe av.

I ukene etterpå har det rast på med flere forsinkelser og stans i viktige klimaprosjekter over hele landet. Verdens første anlegg som skal fange karbon fra avfallsforbrenning på Klemetsrud i Oslo: utsatt. Utbygging av havvind som skal elektrifisere Equinors plattformer på Oseberg og Troll, og avlaste et sprengt kraftnett på Vestlandet: utsatt.

Da lurer jeg på et par ting.

For det første: Jeg regner med at klimamålene fortsatt gjelder, selv om alle kostnader øker. Da har politikerne sikkert en plan for hvordan vi skal skaffe nok bærekraftig biodrivstoff, havvind og karbonfangst, eller?

For det andre: mener norske myndigheter, som amerikanske, at kostnaden ved klimakrise med all mulig sannsynlighet er større enn kostnadene ved å avverge den? I så fall er det jo et spørsmål om vi skal spare litt nå, mot å pålegge kommende generasjoner store utgifter i framtida.

For det tredje: skal det lønne seg å gå foran i det grønne skiftet og tørre å satse på nye løsninger, slik Biozin har gjort? Det må jo være mye bedre enn at folk, både i Åmli og i landet for øvrig, setter seg ned og venter på bedre tider.

Jeg håper og tror at svaret på alle tre spørsmålene er ja. I så fall trenger vi politikk som gir forutsigbarhet for alle som kutter utslipp.

Jeg har flere forslag.

For det første burde regjeringen sørge for at løsninger vi trenger, også lønner seg for selskapene som vurderer dem. En høyere elavgift på sokkelen, kombinert med økt CO2-avgift, ville for eksempel gjort det mer lønnsomt for oljeselskapene å bygge sin egen havvind.

For det andre trenger vi både strengere reguleringer og bedre risikoavlastning for å kutte utslipp. Mangel på forutsigbarhet er i dag en stor barriere mot å investere i skip som går på hydrogen, i karbonfangst, i fornybar energi og i utslippsfrie industrielle prosesser. Garantipriser som avlaster risiko kan øke forutsigbarhet og investeringsvilje.

For det tredje burde næringsminister Jan Christian Vestre vurdere hvor han på vegne av staten vil eie aksjer i framtida. Fra 1. juli har hans regjering pålagt alle flyselskaper å blande inn minst to prosent biodrivstoff på tanken. I EU skal innblanding av biodrivstoff i flybensin gradvis øke til fem prosent. I dag produseres ikke slikt biodrivstoff i Norge. Sagt på en annen måte: Etterspørselen etter biodrivstoff er høyere enn tilbudet. Høres det ut som en god investering?