Ifølge EUs grensepoliti Frontex er det en økning på 118 prosent sammenlignet med samme periode i fjor. I 2022 mistet 1377 mennesker livet eller ble meldt savnet i forsøket på å nå Europa, ifølge den internasjonale organisasjonen for migrasjon (IOM).
Samtidig sier økonomer og samfunnsplanleggere at Europa trenger flere arbeidere.
En analyse utarbeidet av McKinsey Global Institute sier at helse- og sosialsektoren vil trenge 4.5 millioner flere arbeidere innen 2030, og utdanningsfeltet vil kreve 2.6 millioner flere lærere.
Vitenskaps- og tekniske tjenester trenger 2.3 millioner nye stillinger. Rapporten kalkulerer med en nedgang i EUs befolkning i arbeidsfør alder på 13.5 millioner mennesker i samme tidsrom. En del av disse jobbene kan automatiseres, men helsepersonell, sosialarbeidere og lærere kan vanskelig erstattes med roboter og datamaskiner.
Et åpent Europa
Vi må legge til rette for storstilt innvandring fra den tredje verden, både for å hjelpe millioner ut av fattigdom og krig, og ikke minst for å hjelpe oss selv.
Vi må legge til rette for storstilt innvandring fra den tredje verden.
Vi slår to fluer i en smekk.
Tyskland, med sine 84 millioner innbyggere, tok imot 1.1 millioner immigranter i 2022.
Til sammenligning tok Norge imot 58.000 innvandrere i fjor. Hver tyske kvinne føder 1,58 barn.
For å opprettholde innbyggertallet må de føde 2.1 barn.
Fødselstallet i Norge er 1,48. Vi blir altså færre. Men det er håp: Det er mange ikke-europere som vil bo her, eller i det minste arbeide her i perioder, og sende penger hjem.
Den amerikanske økonomen Lant Pritchett, tidligere i Verdensbanken og nå forsker ved Blavatnik School of Development ved Oxford Universitet, skriver i en artikkel i mars/april-nummeret av Foreign Affairs at ufaglærte innvandrere tjener 35 ganger så mye på å jobbe i USA, sammenlignet med det han/hun ville tjene i et velfungerende antifattigdomsprosjekt iverksatt i hjemlandet. Situasjonen i Europa vil antagelig ligne.
Hva gjør immigrantene med disse pengene?
Ifølge FN sendte 200 millioner immigranter 689 milliarder dollar til sine hjemland i 2018.
Det er tre ganger så mye som gis i internasjonal utviklingshjelp. Halvparten av de hjemsendte pengene går til landsbygda, der ¾ av verdens fattige lever.
Tregt byråkrati
I Norge bruker UDI ofte svært lang tid på oppholds- og arbeidstillatelser.
Stikkprøver har vist at mange søker med falske dokumenter, så dette er en tidkrevende prosess.
Men, det er samtidig et faktum at mange sitter i årevis på mottak, eller de opplever å ikke få svar på sin søknad.
Personlig kjenner jeg en kvinne fra Somalia som har levd i uvisshet siden hun kom til Norge som flyktning i 2008.
Hun har somalisk pass og snakker somalisk, men UDI tror ikke hun snakker sant når hun sier hvilken del av landet hun kommer fra.
Dermed blir søknaden om oppholdstillatelse hengende.
Canada har et effektivt system som heter «The Private Sponsorship of Refugees.»
Her samarbeider immigrasjonsmyndighetene med private organisasjoner, som for eksempel menigheter, om oppholdstillatelse i landet. Et iransk ektepar som ble utvist fra Norge fordi myndighetene ikke trodde at de hadde konvertert til kristendommen, er nå i ferd med å få varig opphold i Canada gjennom en kvoteordning.
Saksbehandlingen har tatt mindre enn et år.
Norge og Europa trenger innvandrerne, og de trenger et trygt sted å være.
De ønsker å arbeide og gjennom det skaffe penger til livsopphold for seg og sine familiemedlemmer og slektninger.
Ifølge FNs menneskerettighetserklæring har de rett på det.
Nordmenn ikke så humanitære
Norge liker å framstille seg som en humanitær stormakt i fremste rekke, men når det gjelder å gi rom for forfulgte og fattige mennesker her hos oss, stiller vi nokså langt bak.
Men, myndighetene reflekterer nok mange nordmenns holdninger; vi vil ha så få utlendinger her som mulig. De må heller hjelpes der de er, lyder det litt hult. Vi er redde for det fremmede, og vi tror ikke at vår kultur vil overleve i møte med andres tanker og ideer.
Kanskje vi til slutt blir villige til å åpne dørene videre enn før, når vi ser at vi trenger dem.
Edelt er det ikke, men det er da noe.
Storsinn, og gjestfrihet, finner vi kanskje mest av i Tyskland, målbåret av rikskansler Angela Merkel som, i møte med en voldsom flyktningebølge fra Syria i 2015, enkelt sa: «Wir schaffen das.»
Dette klarer vi. Store ledere våger å ta kontroversielle avgjørelser.
Merkels tre ord er fremdeles omstridt, men hun har vist vei.
Når alt kommer til alt er vi alle i samme båt, og er avhengige av hverandre.