Bra, men langt fra best

Vi går foran i likestilling, arbeidstakerrettigheter og sunn forvaltning av oljeinntekter. Vi spiller oftere en rolle i internasjonale fredsprosesser og utviklingspolitikk enn vår størrelse skulle tilsi. Vi er best på ski og vintersport og innimellom faktisk også i friidrett. Heia oss!

Det er klart: ingen kan være best i alt. På andre områder har vi måttet innse at vi er et godt stykke bak: Eurovision og fotball, for eksempel.

Lenge var vi gode i klima- og miljøpolitikken. Vi var i hvert fall først. Olav Gjærevoll ble verdens første miljøvernminister i 1972. Verdenskommisjonen for miljø og utvikling ble nedsatt av FNs generalsekretær i 1983 med Gro Harlem Brundtland som leder.

Vi er fortsatt verdensledende i enkelte grener, som elbiler og elektriske ferger, og vi har verdens reneste strøm.

Men det er langt fra nok til å være i nærheten av best. Nylig fikk Norge ikke taletid i FNs generalforsamling, fordi vi hadde for lite nytt å melde om klimapolitikk.

Forrige uke hadde jeg æren av å være klimaekspert i denne avisen, og fikk mange gode spørsmål fra lesere. Særlig ett gikk igjen, og er en problemstilling jeg ofte møter: Hvorfor må vi i Norge absolutt hoppe først? Hva er vitsen med at vårt lille land, som står for en mikroskopisk andel av globale klimagassutslipp, skal bruke tid og penger på å kutte dem, når det monner så lite?

Det er jo sant at hvis vi i Norge skulle fjerne alle våre utslipp, mens resten av verden fortsatte akkurat som før, da ville det ikke gå særlig bra med været, naturen og livet på jorda.

Men sannheten er jo at det er slett ikke det som skjer. Det er tvert imot!

Mange land gjør mye mer enn oss nå. Kina er i ferd med å innta en dominerende posisjon i produksjon på flere områder innen fornybar energi, og forventes å nå sin utslippstopp raskere enn tidligere antatt. I USA setter grønne subsidier full fart på produksjon av fornybar energi og klimateknologi, og gjør norsk næringsliv like grønne av misunnelse.

EU har de siste årene vedtatt mye viktig klimapolitikk som kommer til å kutte utslipp og øke produksjonen av fornybar energi, og dermed også dramatisk redusere etterspørsel etter norsk gass på litt lengre sikt.

Globalt var investeringer i fornybar energi i 2022 høyere enn fossile – men Norge var unntaket. Vi investerer mest i olje og gass og nesten ingenting i fornybar energi.

Jeg er ikke redd for at vi skal gå alene foran. Jeg er mye mer bekymret for at Norge skal bli hengende etter disse endringene. Dersom vi i Norge ikke omstiller vår industri, transport og energisektor til det grønne skiftet, vil vi få problemer med å eksportere varer vi i dag har betydelige inntekter fra.

Dessuten betyr hva vi gjør, mye for hvordan det går med går med internasjonale klimaforhandlinger.

I desember møtes verdens ledere i Dubai til det årlige klimatoppmøtet som følger alle lands forpliktelser i Parisavtalen fra 2015.

Helt sentralt i denne klimaavtalen, som også Norge har skrevet under på, er at alle land skal gjøre sitt ytterste for å kutte egne utslipp. De siste årene har det vært mye uro på disse møtene fordi fattige land, med rette, synes byrdefordelingen i klimapolitikken er urettferdig. De som har minst historisk ansvar for problemene nå, merker dem mest. De synes det er urimelig at de for eksempel skal fase ut kull, mens rike land som Norge skal fortsette med olje.

Skal alle land være med på internasjonale klimaavtaler, er det avgjørende at rike land også gjør sitt ytterste – både med å kutte utslipp hjemme og bidra til å finansiere for eksempel utbygging av fornybar energi i fattigere land.

Et tredje poeng er jo at vi har et særlig ansvar her i Norge. Ikke bare fordi vi er så rike, men på grunn av årsaken til vår rikdom. Selv om norske utslipp – som skjer i Norge – er en veldig liten andel av globale utslipp, er utslippene fra olje og gass eksportert fra Norge omtrent ti ganger så høye som det vi teller i det norske utslippsregnskapet, fordi oljen brennes et annet sted. Og på veien dit har vi tjent mye penger.

Det er kjedelig å møte på dugnad hvis ingen andre gjør det, og det er utrolig irriterende med gruppearbeid der de andre ikke bidrar.

Men vi er altså nå de som ikke bidrar, de som kommer for sent til dugnaden, og som sitter med beina på bordet og kjeder seg mens resten av gruppa jobber.

Sånne som oss trenger kanskje litt ekstra oppmuntring og tro på at vi kan få det til.

Sa jeg at vi var verdensledende i elbiler? Det er fordi vi raskere enn noe annet land har byttet ut bilparken vår, hjulpet av god politikk. På mindre enn ti år har vi også elektrifisert de aller fleste fergene våre langs kysten. Ingen norske husholdninger fyrer med olje, og de siste årene har vi jammen også blitt gode til å spare strøm.

Klapp på skulderen, og bra jobba. Klimapolitikk virker!

Javel, så er det andre land nå som jobber enda bedre enn oss nå. Jeg foreslår at vi viser dem hva vi kan. Helst før neste dugnad i Dubai.