Skal, skal ikke slutte med olje?

Midt i krig og energikrise har den norske oljedebatten fått nytt liv.

En verden som når klimamålene trenger ikke nye oljefelt, har det internasjonale energibyrået (IEA) sagt. Norge bør ta en pause i letingen og lage en plan for en myk landing, sier Klimautvalget 2050. Nei, det trengs fortsatt investeringer i olje, svarer statsministeren.

Akkurat nå pågår 26 utbyggingsprosjekter på norsk sokkel, og regjeringen har i tillegg åpnet for leting i nye områder sør i Barentshavet. Vi er ikke alene. Denne uken viste en ny FN-rapport at verden leter etter dobbelt så mye olje og gass som kloden tåler.

Bakteppet er kjent: Klimakrisen. Vi styrer mot mer ekstremvær, mindre matproduksjon og mer global uro med flere mennesker på flukt hvis vi ikke får kontroll på global oppvarming.

Skal vi klare dette, kreves en drastisk reduksjon i produksjon og forbrenning av kull, olje og gass. Gradvis må alt vårt energiforbruk komme fra andre kilder, som sol, vind, vann og biomasse.

Nå er det krig, og Europa trenger gass, som Norge produserer. Derfor er det få eller ingen som mener at vi ikke skal selge gass til Europa nå. Spørsmålet er hvor lenge vi skal fortsette å lete etter mer olje og gass. Både av hensyn til klima, og fordi EU, som kjøper olje og gass fra oss nå, har ambisjoner om å gjøre seg raskest mulig uavhengig av nettopp dette.

Joda, men det kommer uansett til å være bruk for noe petroleum i mange tiår fremover, sies det. Det er sant. Og vi har allerede funnet mye. Det som også er sant, er at analyser av hvordan framtida blir, påvirker hvordan den faktisk blir. Ingen vet jo. Men alle som investerer penger, lager politikk og planlegger infrastruktur, leser analyser av framtida for å ta best mulig valg. Leser de at verden trenger mer olje, ja, da får vi det.

Det er grovt sett to måter å forstå framtida på. Den ene er å si hvordan vi tror den blir – en fremskrivning. Da tar vi utgangspunkt i hvor vi er nå, hvor vi kom fra og hva vi har, og anslår hva som herfra fremstår sannsynlig. Det er lett å skjønne at her er det en viss risiko for innelåsing: Vi forstår framtid med utgangspunkt i nåtid. Den andre metoden er backcasting, i mangel av et godt norsk ord. Da tar vi utgangspunkt i en gitt framtid, for eksempel en som oppfyller globale klimamål, og forsøker å si noe om hvordan vi kan komme oss dit.

Det finnes mange gode analyser av begge slag. Selskaper som DNV, Statkraft og Rystad Energy lager sine fremskrivninger. Felles for alle er at de over tid har justert opp sin tro på farten i det grønne skiftet. DNV anslår at halvparten av verdens energiforbruk vil være fornybart i 2050. Da er global temperaturøkning 2,2 grader. Det er et samfunn der klimamålene ikke nås, men der verden er en god del grønnere enn i dag.

Et eksempel på backcasting kommer fra IEA, som har laget et scenario der klimamålene faktisk nås, og analysert seg bakover for å vise hva som da må skje. I et slikt samfunn trengs ingen nye oljefelt, det er nok olje og gass i eksisterende felt.

Begge metoder er nyttige, ingen er sikre. Så hvor mye olje trenger vi i framtida, og bør vi lete etter mer? Typisk vil antatt etterspørsel etter olje og gass være noe høyere i en fremskrivning enn en backcasting. Og dette vet vi: jo bedre det går med klimapolitikken, desto mindre olje og gass vil verden ha.

Men vi er jo bare lille Norge! Det kan jo være greit å ha litt olje og gass i bakhånd, i tilfelle verden ikke får til den klimapolitikken, eller? Hvis EU ikke når målet sitt om å gjøre seg uavhengig av gass innen 2040? Tenk om det blir for lite gass? Ja, det er i hvert fall sånn vi gjør det nå. Vi vedder mot global klimapolitikk. Som om vi ikke hadde noen innvirkning på utfallet.

Det er selvsagt risiko som må vurderes. Olje og gass er en enormt viktig næring i Norge, har gitt oss arbeidsplasser over hele landet, unik kompetanse og masse penger på bok. Det er ikke noe man bare slutter med uten å ha en plan. Det er det heller ingen som tar til orde for. Men jo mer effektiv klimapolitikk, desto raskere nedtrapping.

Og plan bør vi ha. Det er jo heller ikke uten risiko å bare fortsette som før. For det første fordi høy leteaktivitet beslaglegger arbeidskraft og kapital som det grønne skiftet trenger. For det andre fordi vi svekker norsk troverdighet i internasjonale klimaforhandlinger, og dermed selve klimaforhandlingene. Det er vanskelig å forklare hvorfor land som er mye fattigere enn oss, skal gå gjennom krevende omstilling hvis ikke vi vil gjøre det. For det tredje fordi jo langsommere vi omstiller oss, og jo mindre forutsigbar vi gjør utfasingen av olje og gass, desto mer humpete og usikker kan veien bli når vi uansett på et tidspunkt må gå videre.

Sannheten er at vi ikke vet hvordan framtida blir. Men også at vi selv påvirker både klimakrisen og vår egen plass i den, med valgene vi tar nå. Lete etter olje for sikkerhets skyld, er i hvert fall ikke særlig sikkert.