20. mars 2003 startet det amerikansk-britiske angrepet på Irak som en snau måned seinere ble fullført med amerikanske styrkers erobring av Bagdad. Invasjonen ble av FNs generalsekretær rett etter angrepet kritisert for å være et brudd på FN-pakten, for øvrig helt parallelt med Russlands brudd på FN-pakten i Ukraina i fjor. Invasjonen i Irak var basert på en gedigen løgn om Saddam Husseins masseødeleggelsesvåpen, og det brutale angrepet resulterte i et skremmende høyt antall døde irakere.
Fabrikert våpenbevis og anthrax som påskudd
USAs utenriksminister Colin Powell framførte en blank løgn i FNs hovedforsamling 5. februar 2003 da han konkluderte med at USA var tvunget til å angripe Irak. Powell la fram en rekke «beviser» fra påstått etterretning og holdt til og med opp et reagensglass med et hvitt pulver som skulle være den skrekkinngytende biologiske giften anthrax. Diskusjonen i ettertid, særlig i forbindelse med Colin Powells død i 2021, var ikke om han bløffet, men hvem som hadde ansvaret for at bløffen ble presentert som den offisielle linja til USAs regjering. Dette ble også lagt fram på et tidspunkt da våpeninspektørene under ledelse av Hans Blix jobbet på spreng for å undersøke om Irak produserte og lagret store mengder masseødeleggelsesvåpen, noe de aldri fant bevis for. Men USAs krigshisserregjering ville ikke vente på en slik avklaring.
I tillegg til påstanden om at Saddam satt på digre lagre av både kjemiske, bakteriologiske og til og med atomvåpen, ble også den irakiske presidenten forsøkt koplet til 9/11-anslaget mot USA. At Colin Powell ble plaget av det skuespillet han deltok i resten av sitt liv, var ett utslag av fadesen. En atskillig mer omfattende konsekvens var at USA med dette solokjøret skadet sitt eget omdømme overfor det store flertall av medlemsland i FN, et omdømme som fortsatt ikke er reparert.
Fædrelandsvennens imperialistiske felttog
Gang på gang har Fædrelandsvennens lederartikler om Ukraina-krigen fordømt Russlands angrep på nabolandet som imperialistisk, et standpunkt jeg er fullstendig enig i. Under Irak-krigen var det annerledes. Daværende sjefredaktør Holmer-Hoven var tvert om så lydhør for den amerikanske krigspropaganda at han stilte seg sammen med de ytterst få avisene, som VG og den kristne avisa Dagen, som uforbeholdent støttet angrepet på Irak. Sjefredaktøren listet på lederplass opp påstandene fra Pentagon om at «Irak skal besitte 1000 tonn nervegass og 8500 liter anthrax», og i en annen kommentar da kampen om sannheten raste vinteren 2003, skreiv han om Saddam Hussein: «Og han kontrollerer trolig et ukjent antall kjemiske og biologiske våpen tilstrekkelig til å utrydde hele nasjoner, og han befinner seg på terskelen til å utvikle sine egne atombomber» (min utheving).
Uansett står vi overfor to brutale kriger i vårt århundre der tapstallene kan være i samme størrelsesorden.
Nå skal ikke dagens redaktører lastes for forfedrenes synder. Men det er interessant å se på parallellen til Ukraina. Putin har servert det groveste pølsevev om at ledelsen i Kyiv består av nazister og narkomane. At dette er propaganda beregnet for sitt hjemlige publikum er hevet over tvil, men som løgn betraktet står dette langt tilbake for de fabrikerte «bevis» på våpen som USA serverte for å rettferdiggjøre sitt angrep på Irak. Den som i dag serverer slike løgner som Kreml har gjort for å begrunne sin invasjon, blir med rette anklaget for å løpe Putins ærend. Så enkel var ikke logikken i den store offentligheten da president Bush og statsminister Blair gikk løs på Irak.
Massedrap og despotanklager – gammelt nytt
Som den gang styremedlem i Attac hadde jeg den ære å være målskive for sjefredaktørens utfall: «Ønsker Attac og Halvor Fjermeros seg en lang og blodig Irak-krig som egentlig bør ende med despoten Saddam Husseins seier?», lød det fra Holmer-Hoven (29. mars 2003). Når jeg blar opp dette fra arkivet, kan det se sjølopptatt ut. Men andre klipp fra den måneden for 20 år siden viser at det ikke var så mange som tenkte i sjefredaktørens baner. Tvert om opplevde verden, Norge og til og med Kristiansand massive demonstrasjoner. «3000 i protesttog mot krig» sto det på avisas førsteside 24. mars. Det er trolig det største tog i byens historie, muligens på linje med da vi var tusener som protesterte mot Sovjets innmarsj i Praha i august 1968. Det som imidlertid er nyttig å se på i sitatet ovenfor, er hvordan krigsretorikken ofte går over i svart-hvitt så fort kanonene begynner å drønne. I dag gjelder det en ny brutal krig, og det minner oss om at imperialismen er høyst til stede som global pådriver for krig i dette århundret, enten angrepet kommer fra den ene eller andre stormakt.
Irak-krigens brutalitet er forsøkt anslått i regi av ulike organisasjoner. Tallene på drepte har sprikt fra 150.000 til 650.000. Det siste tallet er fra tidsskriftet Lancet og anses som for høyt. Body Count har lagt fram tall kun for dokumenterte sivile dødsfall og opererer med et tall i overkant av 100.000. Men da er ikke militære tap tatt med.
Tall over døde i krig er alltid komplisert, blant annet fordi det er en del av krigspropagandaen så lenge krigshandlingene pågår. Det ser vi til fulle i dagens krig. Foreløpige anslag går ut på at Ukraina kan ha mistet 100.000 soldater pluss kanskje 20-30.000 sivile. På russisk side er tapene av soldater sannsynligvis større. Uansett står vi overfor to brutale kriger i vårt århundre der tapstallene kan være i samme størrelsesorden. Og når vi skal minnes en krig fra 2003, må vi spørre oss om det bare er et par tiår til neste gang vi må gjennomleve en ny imperialistisk krig.