Men hva med de fattige?

Det viste seg å være vanlige folks tur til å bli fattige, mens regjeringen på sin side heller har prioritert hundrevis av millioner kroner til oppsplitting av fylkeskommuner, reversering av domstolsstruktur og 2,65 milliarder kroner til et tomtekjøp i Trøndelag. Alle må være med å betale, men ingen vil få noe nytte av det. Jeg kjenner ikke en eneste vanlig person som opplever dette som en prioritering til gode for vanlige folk.

SSBs levekårsundersøkelse viste i 2021 at hver femte person i Norge bor i en husholdning som ikke har mulighet til å klare en uforutsett utgift. Deretter skjøt prisene på mat, drivstoff og strøm i været. Nå er det mange som sliter. Jeg blir derfor opprørt av at regjeringspartiene ikke har dette som sin aller viktigste sak å løse i en tid hvor det angivelig skulle være vanlige folk sin tur.

Jeg har ikke lyst til å gi regjeringen det fulle ansvaret for prisveksten vi utsettes for. Putins energikrig mot Europa og angrepskrig mot Ukraina får også konsekvenser for oss i Norge. Det har satt i gang en spiral av kostnadsøkninger som påvirker hverandre, og til slutt fører til at vi forbrukere opplever at prisene stiger mer enn lønningene. Å få redusert kjøpekraft kan oppleves krevende og frustrerende for mange, helst fordi det innebærer at vi må endre forbruksmønster eller gå ned i levestandard på en måte vi ikke er vant til. Men de fleste klarer det.

Regjeringen står imidlertid i fare for å være den regjeringen i Norge som har bidratt mest til å øke forskjellen mellom fattig og rik. Landets øvre middelklasse får kompensert de fleste kostnadsøkningene sine gjennom lønnsoppgjør eller kompensasjonsordninger. Landets fattige og de med lave inntekter, har i veldig liten grad mulighet til å forhandle med NAV om sine stønadsordninger og står heller ikke sterkt i lønnsoppgjørene. Denne gruppen er prisgitt politiske prioriteringer dersom de skal få inntektene sine til å strekke til.

Stadig flere får det ikke til å gå opp. SIFO-rapporten «dyrtid under oppseiling» peker på at 1 av 12 husstander løser dette ved enten å hoppe over måltider, oppsøker matstasjoner, kontakter NAV for å få hjelp til å betale mat, eller låner penger til det. Lån og kreditt som strategi for å få endene til å møtes er visst veldig utbredt blant de som sliter aller mest nå, ifølge rapporten. Det er ikke akkurat bærekraftig. Matsentralen Norge har tatt grep for å hjelpe til og forventer å dele ut mer enn 10 millioner måltider i løpet av 2022, en økning på 35 prosent fra i fjor. Det er altså frivilligheten som skal sørge for at folk får mat når kassakreditten er makset ut?

De som er verst rammet av de voldsomme prisøkningene, er ikke uventet de som lever på lavinntekt, barnefamilier og hushold hvor det bor personer med funksjonshemming eller alvorlig sykdom. Denne gruppen fortjener mer oppmerksomhet fra en regjering som har tatt ordet på seg for å ville ha mer fellesskap og mindre forskjeller. Mange vanlige folk har blitt fattige under denne regjeringen.

NRK har prisverdig tatt opp problematikken rundt personer på arbeidsavklaringspenger (AAP), helt eller delvis uføretrygdede og personer som lever på sosialstønader, som ikke kan snu på krona oftere. Pengene strekker ikke til i en dyrtid, fordi levekostnadene har økt uten at stønadsnivået har fulgt etter. Studentene har det ikke særlig mye bedre. Den norske fulltidsstudenten lever på 10.750 kr/mnd og bor i hovedsak i en av Norges større byer der også boligprisene er høyest. Leieprisene for bolig steg 6-10 prosent i storbyene bare siste året, og en ettroms i Oslo koster nå 11.000 kr. For å komme seg helt opp til fattigdomsgrensen i Norge, må studentene jobbe 13 timer i uka med lønnet arbeid. Det spørs hvor mye mer de kan klare å jobbe og samtidig fullføre studiet. Jeg frykter at frafallet fra høyere utdanning vil bli høyt.

Arbeidslinja har vært det dominerende velferdspolitiske idealet i Norge i lang tid. Arbeid skal være førstevalget for flest mulig, og stønadsordningene skal helst motivere til arbeid. Høy sysselsetting motvirker fattigdom, utjevner økonomiske og sosiale forskjeller og fremmer likestilling mellom kvinner og menn. Vi har hørt det før. Det hjelper imidlertid ikke den gruppa som nå ikke klarer å betale helt grunnleggende behov som bolig, strøm og mat.

Kristin Halvorsen sa i 2005 at SV skulle fjerne fattigdom med et pennestrøk. Det er en enda fjernere utopi i dag enn det var da. Men i Norge av 2022 kan vi i det minste forvente at dagens regjering avskaffer matfattigdom?

SI DIN MENING! Vi vil gjerne at du skal bidra med din mening, både på nett og i papir. Send ditt innlegg til debatt@fvn.no

Hva er et godt innlegg? Her er noen tips.