Det er på tide med en samtykkelov

Kan det være at enn hvor mye vi ønsker at barna våre skal oppleve kjærlighet og ha et sunt forhold til egen og andres kropp, så begrenser vi vår deltakelse i debatten om samtykkelov med utgangspunkt i egen selvransakelse og mulige skyldfølelse.

Det er en kjensgjerning at den åpne debatten om hva som er sex, hva som er samtykke og hva som er et sunt kroppsbilde, ikke var særlig utbredt da vi i dagens foreldregenerasjon vokste opp og begynte å utfordre og utforske vår egen seksualitet. Enda vi i tidlig ungdom brukte å samles for å flire oss gjennom usladdet mykporno på RTL, hadde vi virkelig ikke begrep om alle lagene som ligger i seksualiteten vår, og tabuene gjorde at det nok var mye vanskeligere å snakke med voksne om det da enn det er nå.

Noen av oss hadde sett en rødmende lærer demonstrere bruk av kondom. Vi hadde sett “Frida med hjertet i hånden”, drømt om vårt første kyss og sniklest intime betroelser i Romantikk. Vi var godt kjent med begreper som “voldtekt” og “incest”, men disse var like vage som “mobbing på skolen”, “spiseforstyrrelser”, og “mishandling hjemme”.

Selv har jeg nok hatt et bilde av voldtekt og incest som noe som involverer fysisk tvang og vold og ikke minst gjennomført samleie. Voldtekt ble utført av en fremmed, og incest av noen man kjente. Det var liksom det vi trengte å vite. Det var ikke før jeg ble godt voksen at noen korrigerte den oppfattelsen.

Det var ingen som fortalte oss at kroppskrenkelser og invasjoner var ugreit fra det øyeblikket noen gjorde noe med oss som vi ikke ville. Det var heller aldri noen som sa at selv sex når kjæresten ikke vil, faktisk ikke er greit.

Jo eldre jeg blir og jo flere jeg snakker med, dess mer sitter jeg igjen med en opplevelse av at det finnes historier om overgrep i alle familier, og avhengig av hvor langt tilbake vi går, virker det som om det var et nesten sosialt akseptert fenomen. “Det var ikke greit, men det var bare sånn det var. Ikke snakk om det. Rist det av deg og gå videre.”

Det er en ubehagelig sannhet å ta inn over seg at det i vår foreldregenerasjon, for ikke å snakke om generasjoner før vår, finnes et vell av historier om hvordan voksne familiemedlemmer tok seg friheter med mindreårige slektninger, hvordan man giftet seg eller fikk uekte barn i nedadgående slektsledd, eller hvordan omreisende predikanter i kraft av sin sosiale status kunne nyte visse kroppslige fordeler på gårdene de besøkte. I nesten alle familier finnes det historier om såkalt blodskam. Og jeg tør påstå at det i absolutt alle familier finnes hemmeligheter eller sannheter om familiens autoriteter, fedre, brødre, onkler, bestefedre, ektemenn, som kunne gjøre som de ville med andres kropper.

Det var kultur. Uten at det var vanlig å ta grep for å hindre denne kulturen fikk fortsette over i neste slektsledd.

Vi vet at barn som opplever krenkelser, får vansker med grensesetting senere i livet. Dette går begge veier. Mennesker som har opplevd overgrep, er sannsynlige ofre for å oppleve det igjen. Og mangelen på egne grenser gjør det også vanskelig å definere og respektere andres.

På denne måten blir kroppskrenkelser som en slags arvesynd å regne, og botemiddelet er at vi snakker høyt om det og går aktivt inn for å bryte kretsløpet av overgrep.

Det er en utrolig ubehagelig debatt som foregår nå.

Blir liksom alt overgrep og “me too” hvis man ikke skal kunne være pågående friere, følge med på noen man liker, kommentere utseende, eller kline eller ligge med kjæresten når denne vil sove?

Det er også en viktig debatt. Så viktig at vi ikke kan overlate bare til “de andre” å heve stemmen og kjempe for samtykkelov, jobbe med bevisstgjøring, og fylle disse inflasjonspregede, ekle begrepene med innhold.

Vi andre må også henge oss på. De av oss som har opplevd ting som aldri fikk konsekvenser, som “bare var sånn det var”, eller lurer på om vi gjort ting som vi ikke den gangen visste var galt.

Vi kan ikke endre fortiden, men vi kan bidra til å gjøre framtiden bedre. Samtykkedebatten er en anledning til å lære og hindre at overgrep og kroppskrenkelser skjer med de som kommer etter oss. Det er nå vi har sjansen til å bryte kretsløpet, få på plass et tydelig lovverk som bidrar til at kommende generasjoner skal slippe å leve liv der det er greit at andre invaderer deres personlige grenser. Der de ikke trenger å tvile på hvor grensa går for hva som er greit.

Vi har klart å bryte andre kulturelle fenomener. Vi brenner ikke hekser lenger. Vi bruker bilstoler til barna våre, enda vi selv satt løse i baksetet og lekte mens de voksne røkte med bilvinduet lukket.

Så uansett hvilken historie vi har, kan vi nå få på plass en samtykkelov. Men det innebærer kanskje et ubehagelig oppgjør med egne opplevelser.