Strømprisene er langt høyere på Sørlandet enn andre steder i landet, selv om det er her mye av strømmen produseres. En forbløffende unison landsdel opplever dette som både urimelig og urettferdig, og forstår ikke hvorfor tiltakene uteblir.

Regjeringens åpning for reversering av kommunesammenslåingen mellom Kristiansand, Søgne og Songdalen har rystet Sørlandet. I praksis har regjeringen tilsidesatt lokale politiske vedtak og prosesser.

Det de to sakene har til felles, er sentralmaktens overkjøring av lokale hensyn og behov. Det er oslosk maktarroganse på sitt aller verste.

Hvordan reagerer Sørlandet på urettferdigheten? Tidligere ordfører Jan Oddvar Skisland sa «vi kan ikke ha det sånn» til VG da nyheten om at regjeringen ønsket å overprøve Kristiansand bystyre sprakk i juni i fjor. «Vi er utrolig skuffa» sa Andreas Landmark i Kristiansand SV til NRK da partiet sentralt valgte å støtte lovforslaget som muliggjør folkeavstemning i Søgne og Songdalen. «Jeg skulle ønske litt mer roping og hoisting, men at vi står her er en viktig markering», sa Trond Backer fra Næringsforeningen under en strømprisprotest utenfor Stortinget.

Disse uttalelsene illustrerer Sørlandets problem: Ikke bare lar vi oss å overkjøre av Oslo, men det er også noe besynderlig veikt og servilt i kritikken fra sør. Har vi noe å lære av andre landsdelers maktkritikk?

Har vi noe å lære av andre landsdelers maktkritikk?

I nord er de, ofte med god grunn, skeptiske til alt sørfra. En slik skepsis er sunn, og kan kjapt bli omgjort til kritikk og kraftfull protest når nødvendig. I Trøndelag har de landets fineste kirke, de beste skiløperne og, kanskje viktigst, de mest trofaste Ap-velgerne, så historisk sett har det vært uklokt for styringspartiet Ap å gjøre seg upopulære i midten av landet. I Bergen har de foredlet kunsten å hate Oslo i mer enn to hundre år, og lærer nok villig vekk noen triks til oss i sør.

I Bergen har de foredlet kunsten å hate Oslo i mer enn to hundre år, og lærer nok villig vekk noen triks til oss i sør.

Historikeren Morten Hammerborg har skrevet en glimrende bok om bergenseren og det bergenske Oslo-hatet. Dette hatet henger selvsagt sammen med at Bergen tapte status som landets viktigste by (og hovedstad) til Christiania. Men Hammerborgs analyse går videre, for det bergenske Oslo-hatet har en dobbelthet ved seg: Det fungerer samlende internt, men eksternt er det så godt som betydningsløst. «Oslo er Bergens viktigste by», skriver Hammerborg. Poenget hans er at Oslo er viktig for Bergen på en måte som Bergen ikke er for Oslo: I hovedstaden bryr de seg katten om det som foregår i vest.

Det bergenske Oslo-hatet forener bergenserne i selvironisk patriotisme, men fremstår ofte som parodisk sett fra Oslo. For selv om bergenserne kan kunsten å hate Oslo, bruker Bergensbanen like lang tid over fjellet i dag som for 50 år siden. Bergen er landets definitive kunst- og kultursentrum, men mens murpussen flasser av museene i Bergen, popper det opp spektakulære signalbygg for kunst og kultur i sjøkanten i Oslo. Det bergenske Oslo-hatet er derfor patosfylt, men uten potens, og lite produktivt utover den samlende energien som forakten for «hovedstaden» utløser.

Det bergenske Oslo-hatet er derfor patosfylt, men uten potens.

Sørlendingen er i en skvis, for siden vi ikke har lært oss å hate Oslo, oppnår vi verken samling internt eller resultater eksternt. Vi er fanget i en slags skjærsild, hvor hatets sirener synger med forlokkende kraft under oss, og vi så vidt skimter Barcode ruvende over oss.

En mulig historisk-sosiologisk forklaring på denne situasjonen kan vi finne i Gabriel Øidne (fra Konsmo) sin klassiske analyse «Litt om motsetninga mellom Austlandet og Vestlandet». I følge Øidne har sørlendingen historisk og kulturelt mer til felles med vestlendingen enn med østlendingen. På 18- og begynnelsen av 1900-tallet oppsto et «underlig samsvar» mellom tilslutning til alkoholforbudet, borgerlig stemmegivning og oppslutning rundt misjonsvirksomhet i det Øidne kaller «den mørke kyststripen» – fra Agder i sør og videre oppover vestlandskysten. Østlendingen valgte en annen vei, ved å omfavne det nystiftede Arbeiderpartiet, stemme ned alkoholforbudet og å droppe kirkekaffen.

Siden vi ikke har lært oss å hate Oslo, oppnår vi verken samling internt eller resultater eksternt.

Det er et mindretall av sørlendinger som i dag er for et alkoholforbud og som gir penger til misjonsvirksomhet. Men det er et flertall som stemmer på borgerlige partier. Og kanskje er den historiske forklaringen på den sørlandske serviliteten så enkel som at sørlendingen har satset på feil politisk parti i mer enn hundre år? Sørlendingen har stort sett stemt borgerlige og verdikonservative partier (Høyre, Venstre og KrF) som har vært mer opptatt av bevaring enn forandring, og som i store deler av det forrige århundre tapte makt til Arbeiderpartiet. Hadde sørlendingene og vestlendingene langs «den mørke kyststripa» i stedet satset på forrige århundrets vinner, Arbeiderpartiet, slik østlendingen og resten av landet gjorde fra 1920-tallet og utover, hadde vi kanskje vært både mindre servile og vanskeligere å overkjøre: Hadde vi valgt Ørnen som vårt parti, hadde vi kanskje ikke så lett blitt spist opp. Men gjort er gjort, spist er spist, og Arbeiderpartiet har mistet posisjonen som landets suverent største parti.

Hva skal sørlendingen gjøre i denne skvisen? Veien ut av skjærsilden trenger kanskje ikke å gå verken ned eller opp – men snarere tvers gjennom: Kan vi klare å etablere et Oslo-hat som er mer produktivt enn det bergenske, og som samtidig kler det sympatiske sørlandske sinnelaget? Kan sørlendingen bli suverent best på en form for subtil og strategisk statsmaktskritikk, som faktisk gir resultater? Strømpriskrisen er første test. Så er det Søgne. Og så er det valg.