Vi skal slå ned epidemien med det regimet vi har. Det har jeg ment hele tiden. Det er et mål som vi alle kan forstå og samle oss om. Det er nå ikke snakk om å få en epidemikurve til å flate ut.

Jeg har jobbet en del med epidemiologi selv, men har aldri hatt sansen for matematikernes hang til formler og kurver. Slike beregninger er aldri bedre enn de observasjoner fra livets blodige realiteter som de er bygget på. Disse er igjen er avhengig av at vi der ute observerer og rapporterer rett. Og hvem har tid til det når det brenner. Tallene som brukes nå kommer fra starten på epidemien i Wuhan i Kina under den kinesisk nyttårsfeiringen, før kineserne forsto alvoret. Nå ser det ut som at Kina har stoppet smitten i Wuhan med drastiske tiltak som vi etterligner.

Virker tiltakene, men vi må bare ha litt tålmodighet? Jeg tror at sannheten ligger her.

Så hvorfor går ikke antall nysmittede nå nedover etter to uker med hele Norge mer eller mindre i karantene? Antall nysmittede holder seg på omtrent det samme nivået både nasjonalt og på Agder. Likevel; dette er det håp i. Vi vet at dagene før de drastiske tiltakene ble startet, doblet antall nysmittede seg hver dag. Antallet ville ha gått rett til himmels, epidemien var i ferd med å eksplodere i Norge.

Men hvorfor stopper ikke epidemien i Norge snart? Det er flere mulige forklaringer på dette:

1. Er det mulig at tiltakene er feil eller ikke er nok? Kina tok drastiske skritt. De isolerte flest mulig i store sentra hvor de var under kontroll. De sveiset igjen boligblokkene til dem som var ulydige. De testet uendelig mange slik at de visste hvem som i realiteten var covid-19 syke og sporet deres kontakter. De fant til med at noen var positive og smittet andre allerede før de ble syke. Men dette var så sjeldent at det ble beskrevet i ledende medisinske tidsskrift, og da vet vi at det er unntakene som bekrefter regelen, nemlig at det er de som hoster som er viktigst å isolere.

Vi prøver å følge Kina med de midlene vi har til rådighet, og vi tror på at tiltakene skal virke. Men vi bruker ikke munnbind ute i befolkningen, noe de gjorde. For de hadde nok, og det har ikke vi. Og de observerte at folk unntaksvis smittet før de ble syke. Vi anbefaler ikke munnbind utenfor institusjon, men burde snart ha nok til å beskytte alle våre gamle og syke som utsettes for et utall av hjemmesykepleiere etc. De testet alle syke og mistenkte, for å kunne fokusere smittespredningen. Det gjør vi heller ikke, fordi vi har hatt for få tester. Men kanskje vi kan begynne nå. Det er tankevekkende at Kina produserer det meste av det vi nå mangler, og at de nå sender store kvanta og ekspertise til de landene som er mest rammet. Ser vi antydningene av en ny verdensledende stormakt på dette feltet, som så mye annet. Kanskje de snart må hjelpe USA også?

2. Feiler tiltakene fordi vi ikke følger dem lojalt? Mye tyder på at det er en viss treghet i den norske solidaritet. Min observasjon er at vi eldre er svært solidariske. Vi holder oss stort sett hjemme, handler mat kanskje en gang i uken på tider og steder der vi møter minst mulig folk, holde avstand og spriter og vasker oss så henda blir såre. Når vi går tur drar vi på ukjente stier og går i store buer om vi ser andre. Men jeg forstår ikke at folk fortsetter å holde fester og boikotter både isolasjon og karantenereglene. Ungdommen har alltid vært overmodig, og det må kanskje alvorlig sykdom blant dem til for at de skal forstå alvoret. Jeg har et par ganger spurt ungdommer som sitter tett rundt et utebord om de har målt avstanden mellom seg og bare fått flir eller uforstående blikk tilbake. Vi lever i et demokrati og kan ikke bruke kinesiske metoder. Nettopp derfor må vi forstå alvoret. Dette er noe av det mest smittsomme og farlige jeg som infeksjonsmedisiner har opplevd i Norge. Jeg hører om folk som har blitt smittet ved å få overlevert et u-spritet ølglass, uten å vaske hendene etterpå.

3. Eller virker tiltakene, men vi må bare ha litt tålmodighet? Jeg tror at sannheten ligger her. Vi har bremset epidemien, antall nysmittede har stagnert, og nå må vi tro at tallene snart går nedover. Den nå så berømte reproduksjonsraten er på veg ned. Så vidt vi kan forstå begynner den nå å nærme seg en, det vil si at hver syk i gjennomsnitt bare smitter en annen. Men vi må lavere for at epidemien skal stoppe. Her kommer solidariteten inn, den jeg skrev om i min kronikk for to uker siden den 13 mars, den dagen Norge ble satt i karantene. «Vi trenger helsemyndigheter med sunn fornuft og en befolkning med solidaritet», skrev jeg da.

Jeg opplever myndighetene som fornuftige, tilmed hytteforbudet når det er blitt noe bedre forklart. Vi ønsker ikke å belaste beredskapen i Bykle kommune og på Hovden. For andre gang på 50 år drar vi ikke på hytta i påska, selv om vi alltid holder oss unna folk, handler med oss det meste hjemmefra og kunne kjøre hjem ved det minste host. Fordi vi ønsker å være solidarisk og følge de forordninger som myndighetene gir.

Nå lever vi i håpet om at tiltakene virker og at antall nysmittede begynner å gå ned. Tiltakene skal virker til over påske. Tenk om hytte-restriksjonene kunne lettes noe til påske. Det går jo fortsatt an å håpe...