Digital skam – hackernes beste våpen

Digital skam kan knyttes til flere situasjoner, men særlig skam over å ha blitt utsatt for hacking, digitale overgrep eller manglende digital mestring er grunnleggende.

Så hva handler denne digitale skammen om? Ifølge Store norske leksikon er forskjellen på skam og skyldfølelse at skyldfølelse er knyttet til handlinger og opptrer når man har gjort noe galt eller dumt, mens skam er knyttet til individet og opptrer når man føler at man er dum eller moralsk uakseptabel.

Ifølge den siste ID-tyveri-undersøkelsen til Skatteetaten og Norsk senter for informasjonssikring oppgir 3,4 prosent av respondentene at de har blitt utsatt for identitetstyveri de siste to årene. Dette betyr at ca 150.000 nordmenn har oppdaget at identiteten deres har blitt misbrukt, for eksempel i forbindelse med netthandel eller at andre utgir seg for å være dem i sosiale medier.

Offentlige registre er gull for identitetstyver, og det nylig oppdagede datainnbruddet hos Norkart som ble rapportert denne uken, føyer seg inn i mønsteret. Norkarts databaser inneholder personopplysninger om alle som eier eller har eid fast eiendom i Norge. I forbindelse med innbruddet har uvedkommende, ifølge Norkarts pressemelding, i en kort tidsperiode fått tilganger til navn, adresse, fødselsnummer og eiendomsopplysninger for opptil 3,3 millioner nordmenn, og publikum oppfordres nå til ekstra årvåkenhet med tanke på svindel og ID-tyveri.

Phishing betyr at en angriper prøver å sosialt manipulere deg til å åpne et e-postvedlegg eller klikke på en lenke med skadelig programvare, betale falske regninger eller annet. I april arrangerte KS sin årlige digitaliseringskonferanse, eKommune. Her ble det påstått at 40 prosent av kommunalt ansatte ikke ville rapportert til ledelsen om de hadde blitt utsatt for phishing etter å ha trykket på «feil» lenke og man antar at skammen over å ha gjort noe dumt er grunnen.

Dersom noen utsettes for trakassering, krenking, trusler, utpressing eller seksuelle overgrep via internett eller mobiltjenester, kalles dette ifølge minutvei.no for digital vold. Mennesker som har blitt utsatt for ID-tyveri, phishing, digital mobbing eller overgrep, kan ha de samme skamreaksjonene som andre overgrepsofre. Dersom man skammer seg, er heller ikke dette noe man har lyst til å blottlegge for andre, og terskelen for å melde fra om uheldige hendelser blir desto høyere. Som i andre situasjoner i livet er det der overgriperen klarer å passivisere offeret sitt i skam at de får herje uforstyrret videre. Vår skam blir dermed hackernes og andre digitale overgriperes beste våpen.

Hva kan vi gjøre for å hindre at skamfølelse stopper folk fra å melde fra? Først og fremst må vi akseptere og, ikke minst, være åpne om at de med uærlige hensikter faktisk er kjempegode til å lure oss, slik at ikke skam over egen «dumhet» hindrer oss i å melde fra om hva som har skjedd.

I tillegg er risikoforståelsen blant både ansatte og privatpersoner så viktig, at vi faktisk skjønner hvilke konsekvenser det kan få for oss og andre om jeg trykker på den lenken, åpner den nettsiden eller oppgir det passordet. Det er det voldsomme spredningspotensialet, både av personopplysninger og skadelig programvare, som utgjør den største endringen i vår nye digitale virkelighet og som mange kanskje ikke helt klarer å ta innover seg. Om vi i tillegg ser på oss selv som uviktige i den store sammenhengen, «Jeg har da ingenting å skjule!», kan vi utsette andre for sårbarhet fordi vi ubevisst kan åpne en bakdør i systemene vi har tilgang til eller er koplet opp mot via våre digitale nettverk.

Som kommunalt personvernombud er en av mine viktigste oppgaver å være faglig bistand i kommunenes og DDVs risikovurderinger rundt personvern og informasjonssikkerhet. Her prøver vi å ta høyde for alt som kan gå galt, og hvordan vi kan hindre dette gjennom blant annet tekniske innstillinger og etablering av lokale rutiner. For det er ikke til å stikke under stol at det er nettopp vi, brukerne, som utgjør den største risikoen, bare fordi vi er mennesker med alt det innebærer av følelser og dårlig tid.

Og du, har du driti deg ut? Trykket på noe du ikke skulle trykket på? Dersom du oppdager det selv – for det kan ta tid – meld fra så raskt som mulig! Gå inn på datatilsynet.no, ring IT-avdelingen på jobb eller andre du stoler på for å få råd. Er du utsatt for ID-tyveri eller andre ulovlige handlinger bør dette anmeldes til politiet.

Ingen av oss er perfekte, men så lenge vi tør å melde fra om at vi har blitt lurt, er det faktisk ikke noe å skamme seg over. Det er når vi ikke melder fra at konsekvensene virkelig kan bli alvorlige.