Han skriver at Palestinas historie kan bli forstått som følger: «Som en kolonial krig ført mot en innfødt befolkning, av flere parter, for å tvinge dem til å avstå sitt hjemland til et annet folk mot deres egen vilje.»

Så lister han opp seks krigserklæringer.

Den første ble utstedt av den britiske utenriksministeren Lord Balfour i 1917. I erklæringen skriver han at den britiske regjeringen ser med velvilje på opprettelsen av et nasjonalt hjem for det jødiske folk i Palestina. Palestinerne derimot nevnes ikke som annet enn de eksisterende ikke-jødiske samfunn.

FNs delingsplan fra 1947 beskrives som den andre krigserklæringen. Planen ga grønt lys til en jødisk stat i det som var et arabisk majoritetsland. Dette var en krenkelse av prinsippet om selvbestemmelse, som er innesluttet i FNs charter. Som en følge av planen ble 750.000 palestinere fordrevet.

Den tredje krigserklæringen kom etter krigen i 1967. FN-resolusjon 242 har ikke en eneste bemerkning om Palestina eller palestinerne. Resolusjonen behandler problemene etter krigen som et stat til stat-forhold mellom de arabiske landene og Israel. Palestinerne blir gjort om til et humanitært flyktningproblem. Og de palestinske flyktningenes rett til retur ignorert.

Den israelske invasjonen av Libanon i 1982 ble støttet av USAs utenriksminister Alexander Haig. Sharon fortalte Haig at de israelske styrkene ville utrydde PLOs nærvær i Libanon, inkludert alle «terrororganisasjonene», den militære strukturen og de politiske hovedkvarterene. Dokumenter fra Israels statsarkiv (gjort tilgjengelige online i New York Times 16.09.2012) avslører Sharons avgjørelse om å sende libanesiske falangistmordere inn i de palestinske leirene Sabra og Shatila med mål om å massakrere og å drive befolkningen ut. Selv om Sharons styrker ikke gjennomførte nedslaktingen, så hadde de bevæpnet Lebanese Forces, trent dem til å gjøre jobben og opplyst området med lysraketter. Sharon fortalte Haig nøyaktig hva han planla å gjøre, og Haig ga sin påtegning. Det innebærer, skriver Khalidi, enda en amerikansk erklæring om krig angående Palestina.

Den første intifadaen startet i desember 1987. Den førte etter hvert til forhandlinger mellom Israel og palestinerne. De startet i Madrid. Så ble det opprettet en hemmelig kanal i Oslo. Prinsipperklæringen mellom Israel og PLO ble underskrevet foran Det hvite hus i september 1983. Israel anerkjente PLO som palestinernes representant, mens PLO anerkjente staten Israel. Dermed hadde en nasjonal frigjøringsbevegelse fått anerkjennelse av sin undertrykker uten å få frihet. PLO ble en underleverandør av okkupasjonen. Og Osloavtalene konstituerte i sin konsekvens en ny sanksjonert amerikansk-israelsk erklæring om krig mot palestinerne.

I september 2000 gjennomførte Sharon et provoserende besøk på Haram al-Sharif/Tempelhøyden. Det ble gnisten som utløste den andre intifadaen. Resultat av provokasjonen var det største oppsvinget av vold på de okkuperte områdene siden 1967. Volden spredte seg inn i Israel ved en bølge av selvmordsbombere. Men Israels bruk av skarp ammunisjon mot ubevæpnede demonstranter var en avgjørende faktor, som skapte et stort antall drepte og sårede.

I januar 2006 vant Hamas det demokratiske valget i Palestina. Men Hamas-regjeringen ble boikottet av vesten. Under sterk motstand fra Israel og USA prøvde Hamas og Fatah å danne en samlingsregjering. I 2007 gjorde Fatahs sikkerhetsstyrke et forsøk på å avsette Hamas. Men Hamas gjennomførte et motangrep og satte opp sin egen palestinske autoritet på Gaza. Israel innførte deretter en full blokade, og Gaza ble et friluftsfengsel. Det som hadde begynt som et internasjonalt avslag på å godkjenne valgseieren til Hamas, førte til blokaden av Gaza og en katastrofal splittelse for Palestina. Denne rekken av hendelser innebar en ny krigserklæring mot palestinerne.

Israel satte i gang barbariske luft- og bakkeangrep mot Gazastripen i 2008/9, i 2012 og 2014. Flere angrep fulgte. Så kom det overraskende angrepet Hamas gjennomførte inne i Israel 7. oktober. Drapene på og kidnappingene av sivile israelere er en krigsforbrytelse. Det samme er Israels angrep mot befolkningen i Gaza. Drapene og lemlestingen av 1300 mennesker i 2014, de fleste sivile, og ødeleggelsen av hjem og eiendom til hundretusener, var gjort med hensikt, skriver Khalidi. Dette var frukten av en strategi som IDF adopterte i 2006 under krigen i Libanon – den såkalte Dahiya-doktrinen. Den ble forklart av general Gadi Eizenkot som følger: «Det som hendte i Dahiya vil skje i enhver landsby som Israel er beskutt fra. Vi vil anvende uforholdsmessig kraft på den og skape stor ødeleggelse og destruksjon. Fra vårt standpunkt er ikke dette sivile landsbyer, de er militærbaser. Dette er ikke en anbefaling. Dette er en plan. Og den er godkjent.»

I Gaza fortsetter nå den barbariske krigen mot palestinerne. Og den fortsetter på Vestbredden. Hele Palestina er under angrep. Og Israel har full støtte av USA og av vesten.