Tirsdag morgen denne uken fikk Kristiansands ordfører, Jan Oddvar Skisland, beskjed om at kommunens nye bydeler, Songdalen og Søgne, skal få avholde folkeavstemninger i 2023 om en mulig skilsmisse med virkning fra 2028.

Som politisk redaktør Vidar Udjus formulerte det, ofret åpenbart statsminister Jonas Gahr Støre partikollega Jan Oddvar Skisland og resten av Kristiansand Ap i denne saken for å tilfredsstille sine regjeringsfeller i Senterpartiet.

Det lover ikke bra for det lokale selvstyret og Aps tillitsreform. «Ap lokalt har kjempet for å opprettholde kommunen. Medlemmene har betalt en høy pris for dette i tidligere Søgne og Songdalen kommuner. Tilbake fra Støre får de løftebrudd og ignorering», var Udjus sin kommentar til saken.

Skisland er klar på at denne prosessen har vært gjennomført uten at Ap lokalt har vært involvert. Til NRK sa han da nyheten ble kjent, at han oppfattet dette som «et stort tillitsbrudd og et brudd på Hurdalsplattformen».

Kravet om folkeavstemning mot den tvangssammenslåtte kommunen har vært ført av en lokal aksjonsgruppe i Søgne, som har trosset instrukser fra kommunalministeren og kommunestyret i Kristiansand.

«Uansett hva man mener om innholdet i saken», er det en imponerende bragd, skriver Udjus. Men det blir ikke noe mer fornuftig av den grunn. For fornuftig er det ikke å skulle gjeninnføre kommunegrenser når det er nedbygging av grenser som burde stå på programmet for lokalpolitikere på Sørlandet i årene som kommer. Som tidligere ordfører i Songdalen, Senterpartiets Johnny Greibesland, sa til Fædrelandsvennen tirsdag om regjeringens beslutning: «Det er den dårligste nyheten jeg har fått på 30 år».

Kommunereformen ble satt i gang av Erna Solbergs Høyre-ledete regjering i 2014, og skulle blant annet føre til mer «bærekraftige og økonomisk robuste kommuner» og et «styrket lokaldemokrati», som det het i Kommuneproposisjonen 2015. Kristiansands daværende Høyre-ordfører, Harald Furre, utdypet dette med å si at en reform ville gjøre kommunen «bedre rustet til å levere tjenester av høy kvalitet til innbyggerne der de bor».

Furres visjon var ikke bare å levere gode offentlige tjenester til innbyggerne, men også å skape en «dynamisk storkommune» som kunne kombinere «byens dynamikk og bygdas kvalitet».

Denne måten å tenke politikk på, ligger nok også Arbeiderpartiet nærmere hjertet enn den de nå fører i regjering med Senterpartiet. For mens Aps gamle slagord var «Hele folket i arbeide. By og land hand i hand», har Senterpartiets mantra alltid vært at det eksisterer en grunnleggende konflikt mellom sentrum og periferi i det norske samfunnet.

Det vil bli spennende å se hvor lenge to partier med så ulikt utgangspunkt vil klare å sitte i regjering sammen; ikke minst når Senterpartiet i tillegg trekker inn EØS-avtalen og Norges deltagelse i EUs indre marked i sin konfliktfylte oppfatning av forholdet mellom sentrum og periferi i norsk politikk.

Vi må ikke glemme at det meste av det kommunene i dag står for av virksomhet, er iverksettelsen av offentlige tjenester vi som innbyggere har opparbeidet oss som rettigheter i vår moderne velferdsstat.

Selv om disse også skal kunne tilpasses lokale behov i barnehagene, i skolen eller på eldresenteret, er det nok ikke så veldig stor forskjell på å tilby slike tjenester av høy kvalitet om det er til innbyggerne i Songdalen, Søgne eller gamle Kristiansand.

Det som trengs på Sørlandet, er derfor politikere som tenker regionalt om hvordan kommunene her kan løse sine oppgaver i fellesskap, og ikke hver for seg gjennom en gjenoppsplitting av de nye mer funksjonelt definerte kommunene, slik Senterpartiet nasjonalt tar til orde for.

Det som trengs på Sørlandet, er politikere som tenker regionalt om hvordan kommunene her kan løse sine oppgaver i fellesskap.

Større og mer robuste kommuner vil også kunne stå bedre rustet til å tenke på tvers av landegrensene, og utnytte det rommet for samarbeid med regioner og kommuner i andre land som åpner seg gjennom EØS-avtalen.

Hvis Ap fortsetter den linjen vi har sett denne uken, og lar nasjonale politiske interesser overkjøre de lokale fordi de skal tilfredsstille kravene fra sine regjeringskolleger i Senterpartiet, vil det antagelig ikke bare være et «takk og farvel» til Arbeiderpartiets videre innflytelse på politikken i Kristiansand, men også «over og ut» for ideen om Kristiansand som hovedstad i en moderne og fremtidsrettet region.

Jan Erik Grindheim er statsviter i tankesmien Civita

og ved Handelshøyskolen, Universitetet i Sørøst-Norge.