Russiske lærere er pålagt et nytt pensum som består av propagandafilmer og utvalgte taler av Putin om Ukraina.

Det skal ikke være tvil om hvilken versjon av denne krigen barn og unge skal møte. Lærere som aktivt trosser dette, risikerer å miste både lønn og jobb og å få fengselsstraff.

Likevel gjør de det, akkurat som deres kolleger i Norge under andre verdenskrig.

Hitler pekte fra første stund på lærerne som en viktig faktor ved innføringen av «die neue Ordnung» som skulle redde skolen fra forfall og fremme den rette lære. Tidspunktet for nyordning ble litt pussig. I 1939 hadde Stortinget vedtatt ny plan for folkeskolen. Planen signaliserte, i beste reformpedagogiske ånd, elevaktivitet og medvirkning som idealer. Nazistene vurderte læreplanen som en trussel, og den ble i en artikkel i Norsk Skoleblad karakterisert som «jødisk-liberalistisk gift». Det ble også hevdet at elevene i en slik skole ville bli «dugløse og dådløse – godt skikket til å være arbeidsløse».

foto
Birte Simonsen. Foto: Kjartan Bjelland

De fleste lærerne boikottet helt fra starten forsøkene på nazifisering ved å «misforstå» innkallinger til informasjonsmøter, og ved å unndra seg tillitsverv i det nye systemet.

En oppgitt vervingsmann på Sørlandet skriver: «Eg visste ikkje at det var så mykje skrøpeleg på sjel og legeme blant norske lærarar. Men no kjem skavankane fram.»

I 1941 kom det melding om at fagforeningene var overtatt av okkupasjonsmakten. Lærerne svarte med massiv utmelding. Det er imponerende hvor godt organisert motstandsarbeidet var, og hvor raskt informasjonen ble spredt.

Våren 1942 kom det en kraftig eskalering av konflikten. Etter utnevnelsen til ministerpresident i februar, fastsatte Quisling to lover. Den ene hadde pålegg om at alle mellom 10 og 18 år måtte være medlem av NS Ungdomsfylking, den norske varianten av Hitlerjugend. Den andre loven forpliktet alle lærere til medlemskap i det nyopprettede Norges Lærersamband.

foto
Lov om Norges Lærersamband, signert av ministerpresident Quisling, R. J. Fuglesang og R. Sckanke, som forpliktet alle lærere til medlemskap i det nyopprettede Norges Lærersamband, slik den sto på forsiden av Norsk skoleblad 14. februar 1942. Foto: Wikipedia

Ingen av disse kravene kunne aksepteres. Loven om ungdomstjenesten førte i tillegg til en omfattende foreldreaksjon der særlig mødre var på barrikadene. Lærerne postet et protestskriv der de fastslo at disse lovene både var i strid med samvittigheten og tilsettingsvilkårene.

12.000 av Norges 14.000 lærere stilte seg bak. Situasjonen var prekær, og okkupanten trengte en tenkepause. Skolene ble stengt med øyeblikkelig virkning i slutten av februar. «Brenselsferie» var den offisielle grunnen.

Slike avbrudd skjedde med jevne mellomrom i krigsårene når det var kaldt og lite ved, men denne gangen ble det fra vaktmesterhold hevdet at lagrene var fulle.

20. mars ble det sendt ut arrestordre på i overkant av 1000 lærere. Disse var spredt over hele landet, for dette skulle virke avskrekkende. Skoleinspektør Henrik Sødal i Kristiansand skriver, med en viss galgenhumor om hendelsen, at han lurte på om han skulle være fornærmet, siden han i første omgang bare var varamann.

Det er ingen tvil om at lærerne vant kampen for 80 år siden.

De arresterte lærerne kom først til Grini og Jørstadmoen, og deretter ble om lag halvparten sendt til Finnmark under svært kummerlige forhold på skipet Skjerstad.

I Finnmark ble de blant annet satt til veiarbeid, og «Lærerveien» er i dag en minnerik adresse i Sør-Varanger kommune. Lærerne som ikke ble arrestert, holdt motstanden levende, og de tok vare på familiene til de arresterte, både praktisk og økonomisk. Elevene betalte sin del av prisen, for det var også en del av protesten ikke å overta jobbene til de som var sendt av gårde.

Det er ingen tvil om at lærerne vant kampen for 80 år siden. Til og med nazistiske skoledirektører oppfordret sine overordnede til å tone ned presset om medlemskap i Norges lærersamband, og til slutt ble dette en såkalt upolitisk organisasjon. Frem mot november var de fengslede lærerne hjemme igjen. Riktignok fikk flere trøbbel med å få jobben tilbake, og fortsatt ulmet det i skolen helt til 1945. Vendepunktet i 1942 førte imidlertid til at skolen aldri ble slik nazistene ville. Det fortelles historier om at Quisling i direkte konfrontasjoner beskyldte lærere for å ha ødelagt «alt».

Det er sterkt å lese hvordan lærernes kamp også vant gjenklang i befolkningen. Både da ferden gikk nordover og på hjemreisen, ble de arresterte lærerne hyllet langs ruta. Aksjonen har også gjort inntrykk ut over Norges grenser. Den amerikanske sosiologen Gene Sharp har uttalt at de norske lærernes motstand har gitt inspirasjon til alle senere ikke-voldelige bevegelser over hele verden.

Vi har en stolt erfaring å bygge på når vi nå ser at historien gjentar seg. Modige lærere på parti med elevene sine fortjener støtte og tillit, både i normal hverdag og når de underviser på nett fra bomberom i Ukraina eller lever farlig i Russland.