En drosje hadde stoppet i mørket utenfor huset. Passasjeren kom ut og forsvant som en skygge mot ytterdøra.
Jeg ble forundret: – Åssen kunne du se det var han, mamma?
– Jo, ingen andre kommer hit med skjorteermer og pyjamasbuksebein hengende utenfor kofferten... Vi er på Kvanneid i Høvåg, nær sjøen, omtrent midtveis mellom kirken og Bliksund. Året er 1930. Maren og Johannes Snemyr driver pensjonat. Mange kunstnere og forfattere ankommer hvert år fra hovedstaden. Eldstedattera Johanne hjelper til på kjøkkenet.
Det var trivelig hos Snemyr-folkene på Kvanneid. På denne tiden kunne en få full pensjon for kr 8,- pr døgn, rom i 2. etasje i det store dobbelthøyda huset, rolige og landlige omgivelser og dessuten var Johannes et oppkomme av gode historier. Vilhelm Krag hadde elsket stedet og bodde der hele 13 somre og en vinter. Den var 1901/02, da han den 16. mars nettopp fra Kvanneid publiserte sin dåpsartikkel for Sørlandet i ”Morgenbladet”. Tidlig på 1890-tallet hadde han oppdaget hvor flott det var på Kvanneid. Da kom han roende fra Gamle Hellesund sammen med sin jevngamle venn, portrettmaleren Johannes Piene for en spasertur på fastlandet: – Det er så greit med deg, Johannes, sa Krag, – du slipper å banne, du! – ?. – Ja, du kan jo bare si ”dø å min far”! (Johannes var sønn av domprosten i byen.)
En annen sørlandsforfatter, Gabriel Scott, ankom Kvanneid hvert år med motorbåten sin ”Jan van Gent” fra boligen ”Maagereiret” på Tromøya – når turistene hadde reist.
Jungeltelegrafen gikk jo blant åndsarbeiderne i hovedstaden, og snart hadde til og med en globetrotter som Nordahl Grieg oppdaget idyllen. Fra juli til oktober 1929 og likedan året etter bodde han på loftsrommet mot sørvest hvor han ”skrev på noe”. Dette var rett over stua, og noen ganger kom han ned og beklaget seg på sitt bergenske mål: – É der folk i stuen? De forstyrrer meg når de taler!
Ikke rart, om vertskapet kunne være stille, så var ikke alltid de yngste i barneflokken det, som Trygve på 12 og Asta på 9. Samme Trygve fortalte meg over 60 år etterpå hvordan han hadde sittet på kjøkkenet og skrevet stil, noe han strevde med og slett ikke syntes han fikk til. Likevel insisterte den kjente forfatteren på at han måtte få lese den. Han var plutselig kommet inn og ”var alltid vitebegjærlig på hva de minste i huset holdt på med”. Trygve hadde strittet imot, men kunne aldri få glemt hvor galant Nordahl Grieg taklet både det slette språket og ortografien, da han sa: – Det var godt du fikk med spisepausene. For det glemmer de fleste!
Noen ganger hørte de nede i ”stuen” noen saftige uttrykk etterfulgt av spark i golvet. Tydeligvis fikk forfatteren ikke til formuleringene som han ville. Gamleskipper og sønn i huset, Rolf Snemyr som viste meg rundt på 1990-tallet, fortalte at på høyre side av skrivebordet til Grieg hopet det seg etter hvert opp en svær haug med kasserte ark. Men Asta hadde visst råd: - Hør, nå taler han for Gud og fedrelandet, sa hun bare da dundringen i golvet og banningsordene ble på det verste.
Alle mente Nordahl Grieg var snill og vennlig, men det var ikke fritt for at vertskapet og enkelte av andre losjerende syntes han var en ”forunderlig skrue”. Ofte var han ute og gikk: ”Jeg går lange turer på veiene hvor Høivaags innbyggere smiler overbærende og tar mig for en tulling”, skriver han i brev til sin bror, den kjente forlagssjefen i Gyldendal, Harald Grieg.
Det var rørende å intervjue den 90 årige Johanne på et sykehjem på Lund, hun husket tilsynelatende alt det dikteren hadde sagt til henne mens han oppholdt seg på Kvanneid. To ganger var jeg der og leste opp for kontroll det jeg hadde notert ned under forrige besøk. Da jeg kort tid etterpå kom for å intervjue henne for 3. gang, var hun død (1992).
Noen uker etter at forfatteren var dratt sin vei, fikk Snemyrs tilsendt en bok. Det var diktboken ”Norge i våre hjerter”. Foran stod:
”Herr og Fru Snemyr med hjertelig takk for al godhet og elskverdighet fra Deres Nordahl Grieg 2. Nov. 1929”
Men Johanne rakk heldigvis å fortelle følgende: Da Nordahl Grieg ankom igjen sommeren 1930, røpet han følgende: En dag han kom fra sin daglige spasertur, hadde han møtt husets sønn Birger og flammen Nora Isefjær på ”Kassen”, et lite eid mellom Kvanneidfjorden og Kjerkekilen (hvor det etter sigende skulle spøke). De var åpenbart nyforelsket, og Nora var kommet helt fra Isefjær på sykkel. Over eidet gikk de og drømte sammen mens de holdt på hver sin side av styret. Nordahl hadde ”pratet litt med dem og gikk så rett opp på rommet og skrev noe”, fortalte Johanne.
Det ble til hans morsomste dikt: ”Sykkelstyret” som kom med i diktboken. Ifølge Johanne ble det et par av Birger og Nora, og de bosatte seg i Kristiansand. Hele livet var de på det rene med at de var opphavet til disse flotte versene.
I 1993 holdt jeg foredrag om Grieg for en stor forsamling i Høvåg. Da jeg kom til diktet, reiste en godt voksen dame seg midt i salen og erklærte til forsamlingens store munterhet: ”Jeg som står her, er et resultat av det sykkelstyret!”