Tjue år senere hadde gutten på trehjulssykkelen debutert som visesanger og poet. Sytti år senere hadde han skapt et livsverk av sanger, dikt, prosa, revyer, talkshow og konserter. Paus har spilt overalt og med alle. Han har krysset grensene mellom vise, rock, blues, jazz og klassisk musikk. Han har vært drevet frem av en rastløs, skapende energi. Til sist ble han «folkekjær».
Det var ingenting i familiebakgrunnen som skulle tilsi en slik karriere. Moren døde tidlig, faren var general med fornemme slektslinjer tilbake til Skiens patrisiermiljø. Det må ha ligget forventninger om høy utdannelse og høye inntekter hos familien. Men Paus brøt med både forventningene og studiene. Han fulgte bohemens eksempel. Snudde ryggen til sin egen klasse, og ga seg poesien, musikken og ranglingen i vold. På omslaget til debutalbumet Der ute – der inne (1970) er han portrettert i selvsikker Hans Jæger-positur. Her finner vi blant annet sangen om Rhoderick Nilsen, den talentfulle unge mannen som tar livet sitt fordi han ikke makter å bryte med familiens planer. Senere fikk Paus rollen som Jæger – mannen som skrev Anarkiets bibel – på Ketil Bjørnstads trippelalbum Leve Patagonia (1978).
En annen bohem og anarkist som fikk mye å si for Paus, var Jens Bjørneboe, som ble en nær venn. Felles for dem var blandingen av radikalisme og konservatisme. De knyttet seg ikke til arbeiderbevegelsen, men talte statsmakten midt imot og forsvarte de sårbare og utstøtte individene. Og det gjorde de med vidd. Paus satte en ny standard for satirisk sangkunst med plateserien Paus-Posten, som kom i tre utgaver i 1977-78, og en ekstrautgave i 1996. Som musikalsk «redaktør» kommenterte han tidens nyheter i skillingsvisenes form, og utleverte navngitte politikere, statstjenestemenn og kjendiser til latteren. Frekk og uforferdet tok han for seg demon-utdriveren Oddvar Søvik i Det Lutherske Norske Indremisjonsselskap, Lars «Røde» Gule som ble arrestert med flere kino dynamitt i Beirut, og Thorbjørn Jaglands merkverdige valg av statsråder fra kulturlivet: «Hvordan i hælvete fikk dere denne jobben?!»
Reaksjonene lot ikke vente på seg. Både kristne og kommunister klaget ham inn for Kringkastingsrådet. Den utro Securitas-vekteren som gikk under navnet Benny Bankboks fikk til og med straffnedsettelse, fordi han hadde blitt offentlig ydmyket til tonene av «When Johnny Comes Marching Home». Men Paus fulgte alltid sitt moralske kompass i sangene.
Om han har blitt hyllet for tekstene, er han undervurdert som komponist og gitarist. Paus var ingen komiker med gitar; han var en musiker med humor. Musikkforskere burde studere akkord-progresjonene og melodilinjene hans nærmere – de har en umiskjennelig signatur. Lytt til gitarspillet på «Mitt lille land»! Stemmen hans er et kapittel for seg. I Sverige hadde Taube og Vreeswijk banet vei for en sangstil hvor den autentiske stemmen ble satt høyere enn den skolerte. Paus’ stemme vitner om levd liv, om integritet og selvironi: «Når jeg prøver å nå de høyeste tonene på ‘O helga natt’, høres det mer ut som et rop om hjelp», sa han. Men du verden som han kunne treffe hjertene.
Som sangpoet utmerket han seg ikke bare med en stor produksjon, men også med en stor variasjon: Fra satirer til salmer, fra skillingsviser til naturlyrikk, fra ballader til selvransakende monologer. Han kunne lage tekstene i studio, der og da, mens musikerne ventet. Med en slik arbeidsrytme kunne selvsagt kvaliteten bli noe varierende. Vær- og landskapsbilder er ikke alltid heldige løsninger når urbane diktere skal skildre sjelelivet. Men så god han er på sitt beste! For en bildeskapende kraft i «Brostein», «Lokomotivet og havet» og «Ruinbyen».
Den fineste renning i livsverket hans er sangene om dem som er utstøtt, glemt eller ikke passer inn. Om gatens løse fugler («Merkelige Mira»), mennene som vant krigen, men tapte freden («Min barndoms fylliker»), de enslige, gamle kvinnene («Enkebyen»), skilsmissebarna som reiser med fly («Jeg reiser alene»), eller tyven som bryter seg inn i folks hytter og forsvinner ut i skogen («Sune»). De er sett med blikket til en sann poet. Slike sanger er umistelige, om vi skal beholde evnen å se de andre, og ikke bare gå omkring med oss selv som alle tings målestokk.
Takk for at du var her, Ole Paus! Jeg håper Vårherre spanderer et glass på deg og Bjørneboe og Hans Jæger. Og at Thorbjørn Egner stemmer i med en munter vise.