Uavhengig av hva man måtte mene om byggets utseende, så er det et bygningsmessig monument øverst i Kvadraturen. Det er med bekymring jeg ser at plan- og bygningssjef Venke Moe i denne avis 20. oktober avfeier enhver tanke om gjenbruk som uaktuell. Hun uttaler riktig nok at hun er obs på utfordringen: «Vern gjennom bruk er beste måten for vern.»
Deretter dreper hun sitt eget utsagn kontant: «Men vi har ikke sett noe som tilsier at vi kan få til en god gjenbruk av det som er der i dag.» Hun henviser til «rigid konstruksjon», uhensiktsmessige bærevegger, fasadeendringer og andre tekniske sider ved bygget som skulle gjøre det uegnet for gjenbruk. Med det serverer hun utbyggerne argumenter på et fat, der bare konklusjonen mangler: Det blir for dyrt å gjenbruke bygget som er uegnet for ombygging for nye formål.
Hvis ikke byplansjefen markerer tydelige krav til hva som skal bevares ved enhver utbygging av gamle kvartaler, så kan du være sikker på at i alle fall ikke utbyggere og entreprenører gjør det. Og dessverre har vi også et politisk flertall i byen som ikke viser overdreven interesse for bevaring gjennom bruk. Et skrekkens eksempel på det er kampen om den verneverdige trafostasjonen fra 1920 på Bjørndalssletta. Med en stemmes overvekt i byutviklingsstyret ble bygget vedtatt revet i 2018, også der med begrunnelsen om at bygget var uegnet for bruk og dyrt å bevare.
At det var Agder Energi som måtte ha spandert 18 mill. kr for å ta vare på sitt eget klenodium, framstår som ei pølse i slaktetida for kraftbransjens Kong Krøsus og gjør rivesaken til en tragedie. Det fins mange andre eksempler på riving av fasader som kunne vært tatt vare på. Og da nærmer vi oss begrepet som jeg lurer på om plansjef Moe ikke har tatt innover seg: Byøkologi.
Hvis ikke byplansjefen markerer tydelige krav til hva som skal bevares ved enhver utbygging av gamle kvartaler, så kan du være sikker på at i alle fall ikke utbyggere og entreprenører gjør det.
Et svært relevant eksempel til byøkologisk etterfølgelse er det gamle Rikshospitalets tomt i Oslo, et digert kvartal som ble omdannet etter at nytt sykehus ble åpnet på Gaustad i 2000. Den nye planen, Pilestredet Park, tok utgangspunkt i flere av de eksisterende sykehusbyggene med aldersspenn fra 1914 til 1968 og med høyst ulik bygningshistorisk verdi. Slik har man fått et fint samspill mellom ny og transformert bebyggelse for varierte formål, med 1500 boliger, inkludert 130 studentboliger, på ei betydelig større tomt enn Kvartal 71.
Prosjektet er preget av en tankegang som nettopp bruker den gamle bygningsmassen, noen av dem med vernevedtak fra antikvarisk myndighet, men andre kun med ønske om bevaring fra Oslo kommune som har vært pådriver her. Gjenbruk av granitt fra murer og betong er også et særtrekk ved uteanlegg, og parker og grøntområder forholder seg til den opprinnelige bebyggelsesplan.
Pilestredet Park har mottatt flere priser for sitt byplangrep og sin arkitektur og framstår som en modell for hvordan gammelt og nytt kan kombineres i moderne byutvikling. Denne måten å tenke byutvikling på hever seg over den stygt/pent-debatten som lett oppstår i slike saker, der et endimensjonalt estetikk-begrep blir avgjørende.
En byøkologisk tankegang tar utgangspunkt i et samspill mellom det menneskeskapte og naturen, mellom den eksisterende byens bygg og byrom og de framtidige generasjoners behov for menneskevennlige omgivelser. Dette ivaretas ikke bare av hippe ideer om «grønne tak» og miniparseller for grønnsaksdyrking, slik utbyggerne nå har lært seg å legge til rette for. Det dreier seg om mye mer grunnleggende tilrettelegging for sosial boligbygging, studentboliger, bilfrie strøk med lys og luft og åpne uterom, kriterier som oftest er i konflikt med utbyggerkapitalens interesser.
Disse interessene med deres notoriske driv i retning høy utnyttelse og lav gjenbruk, må møtes med klare signaler fra byplanetaten. Hvis ikke vil vi bli sittende igjen med et fotavtrykk fra det tidlige 2000-tall som for ettertida vil framstå som en arkitektonisk monokultur for de velberga klasser. Bare se på Tangen og Kanalbyen!
Det er ikke god klimapolitikk å rive så store betongbygg som det legges opp til i Kvartal 71. Det er allment akseptert at vi kan spare store utslipp ved å la være å rive og i stedet rehabilitere gamle bygg. En rekke rapporter dokumenterer hvor mye mer det er å spare på det, i stedet for å rive og bygge nytt.
Enova og Eggen Arkitekter AS la i 2019 fram beregninger med utgangspunkt i Parisavtalens 2-gradersmål for å vise hvordan utslipp kan begrenses i byggebransjen. Utslipp ved utskifting av bygg midt i livsløpet, etter 60 år eller seinere, er uten sammenligning mer klimafiendtlig enn gjenbruk. Grønn byggallianse har som første prioritet på sin anbefaling overfor bransjen: Rive mindre!
Ved gigantiske planer som Kvartal 71 må utbygger underlegges krav om et reelt klimaregnskap som får fram forskjellen i CO2-utslipp mellom å transformere det gamle sykehuset kontra å rive og bygge nytt. En byøkologisk tilnærming tilsier at den som må betale en slik transformering er den som profitterer på planen, altså utbyggerkapitalen.
SI DIN MENING! Vi vil gjerne at du skal bidra med din mening, både på nett og i papir. Send ditt innlegg til debatt@fvn.no
Hva er et godt innlegg? Her er noen tips.