Hvorfor snakker ikke SV om Hamas?

Rett etter Hamas sin terroraksjon i Israel den 7. oktober sa Jonas Gahr Støre at han var sjokkert over terroren, men ville ikke kalle Hamas for en terrororganisasjon. Så, den 11. oktober kommenterte alle partiene de siste dagers hendelser på Stortinget. Hardt presset av sentrum og høyresiden sa omsider statsministeren at «Hamas må kunne karakteriseres som en terrororganisasjon». Men av de to partiene til venstre for Ap ble han ikke presset på dette. Hvis ikke dette er en logisk brist, en kollaps i tankegangen hos venstresiden, hva er det da?

SV snakker ikke om Hamas

Siden 7. oktober har SV og leder Kirsti Bergstø lagt ut mer enn 50 poster på sine sosiale medier om krigen og konflikten mellom Israel og Palestina. Helt fra start var mønsteret tydelig: Ikke en eneste gang er Hamas nevnt spesifikt. Det settes konsekvent ikke søkelys på at palestinernes «lovlig» valgte representanter på Gaza er en terrororganisasjon.

Derimot får Israel gjennomgå: «slutt å bombe», «opphev blokaden», «utfører etnisk rensning», «fører grusom krig», «begår krigsforbrytelser», «boikott nå», «still makt bak krava», «Norge kan gjøre mer». De samme temaene, igjen og igjen, det er hakk i plata. Slik bidrar SV til en tendens som jeg ikke tror er tilsiktet, men like fullt urovekkende: En epidemi av hat mot Israel som brer seg gjennom algoritmene, og der informasjonsstrømmen forsterker et ensidig bilde. Den ensidige fremstillingen er også noe av forklaringen på hvorfor antisemittismen øker eksplosivt, og som jøder overalt blir ufrivillige ofre for.

Hvor vi enn befinner oss på den politiske skalaen, er det viktig å se på partene i konflikten med så objektivt blikk vi bare kan, og unngå karikerte sort-hvitt fremstillinger.

Jon Aslak Fintland

fylkesstyremedlem og tidligere internasjonal leder i Agder SV, billedhugger, fra Farsund

I sterk kontrast til Støre og Bergstø uttalte Høyres Ine Eriksen Søreide den 11. oktober i vandrehallen at hendelsene rundt Hamas-terroren «er en voldsom brutal omdreiing som gjør at terrenget endrer seg, og da må også politikken endre seg» (NRK 11.10.23). Jeg støtter hennes analyse av at terrenget har endret seg. Vi på venstresiden må våge å spørre oss om 7. oktober-massakren var et kynisk sjakktrekk som Hamas gjennomførte, med vissheten om at man siden kunne utnytte sin posisjon som den svake part.

For meg ligger en amoralsk og iskald logikk i en slik handling. Hamas fikk oppmerksomhet for sin egen sak, og tvang samtidig Israel til å reagere, enda de lovlige forsvarsmulighetene var svært begrenset. Ja, Israel har rett til å forsvare seg, men det er umulig å finne mottrekk mot en fiende som er innstilt på å bryte alle regler. Hamas visste at Israel ville svare militært etter en massiv terroraksjon. Dermed inngikk det i Hamas’ plan å ofre sin egen befolkning – for så å feire dem som martyrer.

Har FN utspilt sin rolle?

Rett etter den 7. oktober fordømte FNs generalsekretær Antonio Guterres terroraksjonen. Men noen uker senere, under en tale til Sikkerhetsrådet la han til: «Det er viktig å erkjenne at Hamas’ angrep ikke skjedde i et vakuum. Det palestinske folket har vært utsatt for undertrykkende okkupasjon i 56 år.» Israel reagerte med raseri på FN-lederens uttalelse. Hvorfor? Kan det være fordi uttalelsen var tendensiøs og befestet et feilaktig narrativ der Israel alltid er den skyldige, i stedet for at Hamas med rette blir satt på anklagebenken?

Kontekst er viktig. Men vi skal vokte oss for å relativisere grusomme massakrer på sivile som «forståelig terrorisme». Med sin uttalelse valgte Guterres å ikke forholde seg til FN-resolusjon 1269 der det stadfestes at man «fordømmer terrorhandlinger uavhengig av motiv, uansett hvor, eller hvem som begår dem».

Etter terrorangrepene den 11. september 2001 var FNs daværende generalsekretær Kofi Annan tydelig i sin fordømmelse. FNs sikkerhetsråd fulgte opp, fordømte terroren, og ba om at gjerningsmennene ble tiltalt og straffet. Det samme skjedde etter de islamistiske terrorangrepene i Paris, London og på Bali. Men det ble altså ikke ansett som nødvendig overfor Hamas, som er ansvarlig for et av de mest sadistiske terrorangrepene i nyere tid. Hvis FN tillater å se enøyd på noen konflikter og ikke andre, da har FN utspilt sin rolle.

Begge må ansvarliggjøres

Forstå meg rett: En våpenhvile må på plass. Israel og dens støttespillere begår også skammelige handlinger. De anklages for krigsforbrytelser, og Den internasjonale domstolen krever nå at Israel innfører alle tiltak for å forhindre et folkemord. Israelske soldater trakasserer sivile palestinere, og på det okkuperte Vestbredden forsyner morderiske settlere seg av palestinernes eiendommer med Bibelen i hånd, fordi «de har rett til det». Religiøse ekstremister i Netanyahu-regjeringen støtter dem åpenlyst, og det gjør også kristensionister, som har «forstått Bibelen» og tror det er guds vilje.

Konflikten skaper redde og aggressive mennesker på begge sider. Etter mitt syn blir det feil å gi en av partene ansvaret for volden den andre parten begår. Det gjelder både Israel og Hamas. En manglende ansvarliggjøring av volden fra Hamas kan føre til at man forsterker motsetningene mellom Israel og Palestina, snarere enn å bygge dem ned. Og uansett hvordan vi ser på det, kan de forferdelige lidelsene på Gaza ikke bagatelliseres.

Gregor Gysi, en halvt jødisk, markant tysk politiker og grunnlegger av det sosialistiske venstrepartiet Die Linke sa i et intervju med Der Spiegel: «Hvorfor må noe så skrekkelig skje før det eventuelt kan komme til konfliktløsning, hvorfor ikke før? Det ergrer meg vanvittig.» Videre sa han: «I venstresidens sympati for palestinerne går både det ene og det andre emosjonelt for langt.»

Det er for meg et paradoks. Er venstresiden i iveren etter å løse en konflikt blitt del av problemet?

Denne kronikken ble først publisert i Vårt Land.