Kronikkforfatteren er samboer med Eldbjørg Dahl, kommersiell direktør i Kunstsilo. Per Fronth kaller seg fri samtidskunstner, og lever av kunsten han selger. Han er innkjøpt av Sørlandets Kunstmuseum.

Vi bevitner en maktkamp om kunstens verdinormer malt opp i arroganse og elitisme – og publikumsforakt. Om definisjonsmakt og kunstnerisk integritet – om hva som er riktig, og viktig kunst. Om hvor langt et museum kan strekke seg mot et publikum som i utgangspunktet ikke er så vanvittig kunstinteressert.

SKMU var kunstinstitusjonen som ofte ikke maktet å begeistre det publikumet det hadde for hånden. Museet som var for de få.

Det ønsker ledelsen i Kunstsilo å gjøre noe med.

De ønsker å tenke nytt. Skape nye allianser, også uortodokse, for å øke publikumsinteressen for det nye muséet og, aller mest, en kunstsamling de tydelig tror på.

Kjør rabalder!

foto
Det hersker ingen motsetning mellom å forsøke å oppnå så gode publikumstall som mulig og samtidig beholde kunstfaglig integritet og kvalitet, skriver Per Fronth. Foto: Jacob J. Buchard

En liten kunstkjerne ser med vantro på hva som skjer. Kunstsilos sjel er «til salgs». Vi blir ikke blitt lyttet til!

Ifølge kulturredaktør Blågestad i Fvn har vi fått en ny dato i rekken å huske; 9. april, 8. mai – og 7. juli, dagen da Kunstsilo dukket opp på Sør Arena.

Adm. dir. Reidar Fuglestad i Kunstsilo vekker nok en gang harme – denne gangen i et betydelig lite kunstmiljø – som med avsky reagerer på at Kunstsilo inngår, ifølge kunstner og kollega Jan Freuchen, «besynderlige allianser» med merkevarene Palmesus – og enda verre, IK Start.

Freuchens frykt er til å ta og føle på: «Fordi Kunstsilo er så dyrt å bygge og drifte må det også gjøre seg veldig populært.» Og: «Hvis kunsten i seg selv ikke kan trekke folk til Kunstsilo, hvorfor i all verden bygger vi den da?»

Selvfølgelig MÅ Kunstsilo gjøre seg attraktiv – og det er nettopp kunsten som er magneten i systemet, godt hjulpet av fantastisk arkitektur.

Kritikerne er ledende kunstnere: Leonard Rickhard, Jan Freuchen, som selv kaller seg en Rickhardianer, og Lasse Årikstad. Det minner litt om Nerdrum-skolens gruppekodex, uten de flagrende gevanter. Med sine over-elitistiske holdninger søker de samlet og hver for seg å løfte seg opp for å se ned på det forferdelige som skjer med muséet «deres».

For på den måten å tilrive seg et eierskap til kunstnerisk definisjonsmakt: som for all praksis betyr hva som er god og dårlig kunst, hvilke kunstnerskap som er innenfor og hvilke som får døren i fleisen.

Heldigvis består kunstfeltet av flere motstridende stemmer. For Kunstsilo skal også bli mitt og ditt museum.

I samme slengen dukker apekatter og dyreparkbygging opp et sted i argumentasjonen for å svekke Fuglestads kunstfaglige integritet på kunstfeltet – som han fra dag én har sagt han ikke innehar, men er lærenem for.

Kritikerne er så opprørte over at den kunstneriske profilen og kunstfaglige kvaliteten til Kunstsilo frem til nå er ikke-eksisterende, i verste fall blitt helt ullen. Det er lett å være enig i det første, profilen har vært utydelig. Likevel, kvaliteten på kunsten og det kunstfaglige må stå i høysetet. Og det gjør den, om enn i skjulte former – og muséet kan umulig være ferdig utbygd i dag.

Kunstsilo har sendt sine tre kuratorer, Kroneberg, Segrov Mortensen og Falch tilbake på skolebenken. De er på UiA hvor de tar doktorgrad på nordisk modernisme, en av bærebjelkene i Kunstsilo-prosjektet. Det er jo et heidundrende bevis på at man investerer i og styrker den kunstfaglige kvaliteten.

Samtidig, i dette merkverdige samrøret, blir vi vitne til at det utvises en total mangel på raushet – og elitismens sanne ansikt trer så altfor tydelig frem i all sin tristesse.

Kunstnerene Leonard Rickhard og Lasse Årikstad reagerer med vanvidd på at Kunstsilo rykket inn en helsides annonse i Fvn og gratulerte Galleri Bi-Z med sitt 60-års jubileum! Og med på gratulasjonen var de virkelige museale tungvekterne, Munch-muséet og KODE i Bergen.

«Et offentlig kunstmuseum skal ikke lage koblinger eller gi gratis-reklame til et privat, kommersielt galleri,» hevder Leonard Rickhard. Det forteller svært tydelig hva kunstneren Rickhard tenker om kunstnerkolleger som stiller ut på Galleri Bi-Z, inkludert meg selv. Det er er ikke sårende – det er disrespektfullt! Og det er bullshit.

Fuglestad og Kunstsilo forsøker å flytte grenser og bygge et museum ingen av oss har vært i før. Det er jo det vi skal glede oss til!

Galleri Bi-Z er mitt faste galleri i Kristiansand. Sammen har vi bygget mitt og mange andre betydelige kunstnerskap – som har produsert flere store og suksessrike utstillinger inkludert Kjell Nupens første utstilling i 1974! Utstillinger som har resultert i offentlige innkjøp og med så store besøkstall at de parkerer SKMUs egne bunnsolid.

I kunstverdenen er slikt skambelagt, men i min produserer det stolthet. Og takknemlighet.

Leonard Rickhard er en bauta i norsk kunstliv som jeg har stor respekt for. Hans posisjon betyr noe og lyttes til. Men for kunstlivet i Norge er det arvelig belastet å snakke om penger og kunst. Skal Kunstsilo lykkes, må den få rom til å tenke annerledes også om profilering og kommersialisering. Og den er fullstendig avhengig av samarbeidspartnere.

Slik som kunstens eget modus operandi: Å være i konstant evolusjon.

Det hersker ingen motsetning mellom å forsøke å oppnå så gode publikumstall som mulig og samtidig beholde kunstfaglig integritet og kvalitet. Heller, det burde vært det absolutte målet.

Kritikk er sunt, men følger vi Rickhard, Freuchen og Årikstads spor, planlegger man for fiasko – og eventyrlig berøringsangst for et publikum som de synes nærmest ikke å like eller respektere.

Fuglestad og Kunstsilo forsøker å flytte grenser og bygge et museum ingen av oss har vært i før. Det er jo det vi skal glede oss til!

SI DIN MENING! Vi vil gjerne at du skal bidra med din mening, både på nett og i papir. Send ditt innlegg til debatt@fvn.no

Hva er et godt innlegg? Her er noen tips.