La meg flagge det først som sist: Jeg har vært teknologiskeptisk helt siden internett endret verden da jeg var i tenårene. På den tiden var jeg som en av de komiske karakterene i Lille Lørdags Gamlisungdommene – nostalgisk tilbakeskuende og livredd for smarttelefonen. Nå er jeg kanskje komisk på en annen måte: en middelaldrende akademiker under middels begeistret for hva digital teknologi gjør med livene våre er vel også en klisjé.
Klisjé eller ei: Jeg mener at digital teknologi kan gjøre smarte ting, men samlet sett gjør den oss dumme. For å føre belegg for påstanden vil jeg ta for meg den institusjonen i samfunnet som mest eksplisitt har ansvar for å gjøre oss smartere, nemlig universitetet.
Vi som jobber på universitetet har forskning og undervisning som hovedoppgaver. Jobben vår er å tenke kloke tanker, og så formidle disse tankene, både skriftlig og muntlig, til forskerfellesskapet, til studenter, og til offentligheten. Har digital teknologi gjort oss bedre i stand til å tenke og formidle kloke tanker?
Har digital teknologi gjort oss bedre i stand til å tenke og formidle kloke tanker?
Nei, mener jeg, arbeidshverdagen til akademikere har på noen områder blitt stadig mindre effektiv. Vi jobber dummere enn før. Og når de som har som jobb å tenke klokt, tenker sløvere, bør flere enn meg bli teknologiskeptiske.
La meg ta et eksempel: Epost har gjort skriftlig kommunikasjon både kjappere og lettere. Teknologien er, isolert sett, genial. I praksis, derimot, er eposten akademias største tyv. Og hva er det eposten stjeler? Jo, den stjeler tiden og konsentrasjonen som man egentlig skulle bruke på å utvikle ideer og tenke kloke tanker.
Mengden av eposter som en middelmådig akademiker som jeg må lese og skrive i løpet av en arbeidsuke, er parodisk. For å være konkret: Forrige uke var en forholdsvis normal arbeidsuke for min del. En opptelling viste at jeg mottok 213 eposter i ‘Fokus’-mappen i forrige uke, ca. 130 av dem måtte jeg aktivt forholde meg til, og jeg skrev selv 101 eposter. Jeg tviler på at akademikere som virket før den digitale revolusjonen brukte tiden sin på å skrive 100 brev i uken.
Mengden av eposter som en middelmådig akademiker som jeg må lese og skrive i løpet av en arbeidsuke, er parodisk.
Min erfaring er at hver epost har sin funksjon: De bidrar blant annet til koordinering og organisering av forskning og undervisning. Problemet er imidlertid volumet, og den uforholdsmessig store tidsbruken som hver dag går med til å lese og svare på eposter, når man i stedet kunne brukt tiden på å tenke, og på å lese og skrive bøker, artikler, kronikker, foredrag og forelesningsmanuskripter. Det bør være et tankekors at de menneskene vi som samfunn har gitt et særlig ansvar for å tenke kloke tanker, bruker mye mer tid på å skrive epost enn på å skrive bøker.
Det bør være et tankekors at de menneskene vi som samfunn har gitt et særlig ansvar for å tenke kloke tanker, bruker mye mer tid på å skrive epost enn på å skrive bøker.
Epost er ikke den eneste digitale teknologien vi bruker på universitetet. Omfanget av ulike digitale plattformer vi må beherske har økt betraktelig de siste årene. De sentrale plattformene jeg bruker i min jobbhverdag er, i ca. prioritert rekkefølge: Canvas (studentkontakt), Teams og Zoom (møter), Innaskjærs (intranett), Inspera (sensur), Cristin (registrering av forskningsresultater), Leganto og Bolk (pensum), Fagpersonweb (registrering av arbeidskrav) og DFØ (reiseregninger).
Hver av disse plattformene har, på tross av åpenbare feil og frustrasjoner, noen vesentlige fordeler. De kan bidra til at hver arbeidsoppgave blir løst litt fortere. Men i sum blir også dette dumt: Det er en digital plattform for nesten hver eneste lille arbeidsoppgave, og plattformene snakker ikke sammen.
De digitale plattformene er for meg kroneksempelet på den fordummende effekten av digital teknologi: Det introduseres stadig ny teknologi som skal løse isolerte problem, men hvert enkelt problemløsende tiltak fôrer beistet. Beistet mesker seg med tiden og konsentrasjonen vi fôrer det med.
De digitale plattformene er for meg kroneksempelet på den fordummende effekten av digital teknologi.
Det siste året har det vært kunstig intelligens (KI) på alles lepper. Vi vet ennå ikke hva denne teknologien vil bety for forskning og utdanning, men ekspertene synes å være enige om at universitetet (og universet?) aldri vil bli det samme igjen. KI-verktøy slik som ChatGPT er nemlig skremmende gode på å utføre det arbeidet som ligger forskningen nærme – å identifisere mønstre i store mengder informasjon – på mye kortere tid og til lavere pris.
Isolert sett er også KI en smart teknologi, som har potensial til å effektivisere mye forskningsarbeid. Men teknologiskeptikeren i meg frykter en ny hverdag hvor kunstig intelligens gjør forskere til en slags intellektuelle speedfreaks, som ruset på rå datakraft spytter ut synteser av forskningsresultater og overfladiske analyser i rekordfart.
Teknologiproblemet er dermed todelt. På den ene siden er det noen typer teknologi som sluker tiden og konsentrasjonen vår. Det sløver tanken. På den andre siden er det noen typer teknologi (som KI) som kan frigjøre tid, ved at den gjør deler av forskningsjobben for oss. Det forfører tanken.
Universitetets store styrke er at det er en treg institusjon. Institusjonens treghet speiler forskningens natur: Det krever tid, ro og konsentrasjon å utvikle ideer som står seg. Den tregheten trues av en akselererende teknologisk utvikling. Innkallingen til ekstraordinært årsmøte i Foreningen for teknologiskeptisisme bør snart foreligge.