Strømnettet hindrer grønn omstilling

Dårlig utbygd strømnett er en av de største hindrene for overgangen til et fornybart samfunn i verden og Norge. Konsekvensene av et utdatert strømnett begynner for alvor å vise seg. I 1982 ble den første bomringen åpnet i Bergen. Motstand mot bompenger har de årene siste tiltatt, og i 2019 kulminerte det i at populistiske bevegelser fikk rekordoppslutning i storbyene. Bompengemotstand er fortsatt en viktig valgkampsak for en rekke partier i Kristiansand. Hvis ikke Stortinget tar umiddelbare grep, kan utbygging av strømnettet bli en ny politisk landeplage.

Strømnettet er en av de mest sentrale infrastrukturene i et moderne samfunn, sågar kanskje viktigere enn internett og veinett. Strømnettet binder oss i likhet med veinettet sammen, og i kalde Norge er det en livsnødvendighet. Fagfolk har advart oss i lengre tid; nettet vårt er ikke tilpasset den tiden vi går inn i. Velstandsvekst, elektrifisering og ønsket om å bygge ny industri gjør oss sårbare. Ny teknologi som energilagring og lokal (variabel) energiproduksjon har ikke vært med i regnestykket når vi har bygget det nettet vi har.

En sentral problemstilling nå er hvordan vi skal finansiere den storstilte utbyggingen som trengs. Kanskje kan vi lære noe av bompengeopprøret?

I Norge og de fleste andre industrialiserte land har nettutbyggingen de siste tiårene vært ganske stabil. Finansieringen av system har vært basert på at de som bruker nettet skal betale for det. Samtidig er tilgang til strømnett en rettighet. Nettselskapene er regionale monopoler og har dermed en plikt til å sørge for sikker leveranse og å gi deg mulighet til å koble på strøm, så lenge du betaler for det. Selv om nettutbyggingen har fungerte ganske bra de siste tiårene, nærmer dette systemet seg nå bristepunktet, og er stadig mer til hinder enn til hjelp for den videre elektrifiseringen av energisystemet.

Det ene eksempelet er produksjon av lokal strøm. Når man kjøper strøm via nettet, er en del av kostnaden bruk av nettet. Historisk sett har kostnaden for å frakte strøm (nettleie) ofte vært høyere enn det å kjøpe selve strømmen (strømpris). Om man i dag setter opp solceller på taket for å produsere egen strøm, slipper man å betale nettleie for denne strømmen. Om man produserer litt mer enn man selv trenger, så får man faktisk betalt litt ekstra av nettselskapet for at strømmen man leverer kan leveres uten tap. Omtrent 10 prosent av strømmen som produseres i sentrale kraftverk forsvinner i nettet på vei til stikkontakten (et litt uheldig utslag av dette er at nettleia nå går opp fordi nettselskapene må betale skyhøye priser for den strømmen som går tapt for tiden). Så man skulle jo dermed tro at det å produsere strøm lokalt var å foretrekke fremfor sentral energiproduksjon. Problemet oppstår når så altfor mange av oss ønsker å bidra til elektrifiseringen av samfunnet med å produsere vår egen strøm: for hvem skal nå betale for nettet?

I 2016 vedtok Stortinget at de som produserer strøm lokalt, skulle få mulighet til å sende dette til naboen uten at man måtte betale nettleie (fordi man i prinsippet da ikke bruker det store sentralnettet). Det tok nesten 7 år før det ble vedtatt. Nettselskapene «trengte mer tid» for å implementere de tekniske løsningene, fikk vi nylig høre. Samtidig virket det ikke som om det var noe stort problem å innføre strømstøtte eller endre ny nettleiemodell nærmest over natta.

Et annet eksempel er etablering av ny energikrevende industri. Vi får stadig høre om gode prosjekter som ikke kan bli realisert, ikke fordi det nødvendigvis mangler strøm – hvilket det nok også vil gjøre etter hvert, men primært fordi strømnettet ikke er klart og heller ikke vil bli det på lang tid (for «det tar minst 7 år bygge en ny kabel»).

Så hva gjør vi når NVE og nettselskapenes samfunnsmål blir utfordret av andre politiske mål som å produsere mer fornybar energi? Jo, det vi trenger er en ny måte å finansiere nettet på. Modellen for brukerbetaling er utdatert. På samme måte som veiinfrastruktur bygges med fellesskapets midler, må også en større del av den store økningen i nettutbygging og vedlikehold bekostes av fellesskapet gjennom statsbudsjettet. I en tid med tiltagende økonomisk ulikhet må brukerandelen i minst muliggrad føre til de samme negative sosiale konsekvensene som bompenger – med mindre man ønsker seg et «strømnettvalg» og en oppblomstring av enda flere protestbevegelser.

Det er en samfunnsoppgave å sørge for at folk og næringsliv har tilgang på strøm. Staten må legge til rette for hinderfri etablering av lokal fornybar energi og ny bærekraftig industri. Hvis ikke kan vi glemme en storstilt grønn omstilling av norsk økonomi og massiv mostand mot finansiering av nettutbygging.