Debatten er til dels intens, slik den skal være i viktige politiske spørsmål. Flere debattanter bruker utsagnet «forskningen viser…», uten at det henvises veldig presist til konkrete forskningsprosjekter og -resultater. Derfor kan det være på sin plass nå, like før folkeavstemningen, å si noe om hva forskningen kan si – og ikke si - noe om, og eventuelt hva den sier.
Først litt om hva forskningen ikke kan si så mye om. Den kan ikke si noe helt konkret om hva som kommer til å skje med Søgne og Songdalen hvis de skal gjenoppstå som egne kommuner. Vi har rett og slett ikke noe konkret forskning på akkurat de to kommunene.
Forskningen kan i beste fall uttale seg om noen generelle trekk, for eksempel om overordnede sammenhenger mellom for eksempel kommunestørrelse og kostnader knyttet til kommunal tjenesteproduksjon. Slike funn er basert på gjennomsnittsbetraktninger, for eksempel om innbyggerne i små kommuner i gjennomsnitt er mer eller mindre fornøyd med tjenestene enn innbyggerne i større kommuner. Gjennomsnittbetraktninger skjuler som regel store variasjoner mellom kommuner. Det er ikke utenkelig at det i to kommuner av samme størrelse er stor ulikhet i hvor fornøyd innbyggerne er med de kommunale tjenestene.
Forskningen kan heller ikke si så mye om hva som skjer med kommuner som splittes opp. Til det er forskningsgrunnlaget for lite. Det har rett og slett ikke vært nok oppsplittinger til at vi har kunnet få frem systematisk kunnskap om hvordan dette virker.
Men forskningen kan si ganske mye om den gjennomsnittlige betydningen av kommunestørrelse målt i antall innbyggere. En vanlig påstand er at innbyggere i små kommuner er mer fornøyde med tjenestetilbudet enn innbyggere i store kommuner. Dette er basert på tall fra de omfattende innbyggerundersøkelsene som gjennomføres med jevne mellomrom. Tidlige utgaver av disse studiene viste riktignok høyere tilfredshet i små kommuner. Men: hvis vi også tok hensyn til at små og store kommuner har innbyggere med systematisk forskjellige trekk – spesielt alder og utdanningsnivå – viste det seg at mesteparten av forskjellene i fornøydhet kunne forklares ved trekk ved innbyggerne heller enn kommunestørrelse. I de siste innbyggerundersøkelsene fra 2019 og 2021 er det heller ikke lenger noen signifikante forskjeller i fornøydhet mellom innbyggere i stor og små kommuner.
Hva så med kostnader og kvalitet på kommunale tjenester? Her er bildet sammensatt. På de store kommunale tjenesteområdene – helse og omsorg, samt grunnskole – er det en svak tendens til at kostnadene avtar med økende kommunestørrelse. Spesielt gjelder det på områder der kapitalkostnader er viktige, for eksempel der bygg som skoler og sykehjem er viktige. På områder som hjemmebasert omsorg er det vanskelig å se noen såkalte stordriftsfordeler. Flere studier antyder også at eventuelle stordriftsfordeler er «uttømt» når kommunestørrelsen har en størrelse mellom 10000 og 15000 innbyggere.
Kvalitet er det enda vanskeligere å uttale seg om fordi det i mange av de kommunale tjenestene rett og slett er vanskelig å klart definere og måle kvalitet. Men av det som kan måles – for eksempel resultater på nasjonale prøver i grunnskolen og hvorvidt kommunene klarer å levere tjenester i trås med lovpålagte krav (se NOU 2023:9) – er det en klar tendens til at kvalitet øker med økende kommunestørrelse. Men igjen; variasjonene mellom kommuner med samme størrelse er svært store. Noen små kommuner gjør det veldig godt, og noen (få) store kommuner gjør det dårlig. Enkelte tjenester der små kommuner har store utfordringer, som barnevern og pedagogisk-psykologiske tjenester, løses dette tilfredsstillende gjennom interkommunalt samarbeid.
Rekruttering av fagpersonell er en utfordring alle kommuner står overfor, uansett størrelse. Her er kommunestørrelse mindre viktig, men heller hvor sentralt kommunen er lokalisert. Kvalifisert personell søker seg til regioner med et variert arbeidsmarked, ikke nødvendigvis til en spesiell kommune. Om en stilling utlyses i Søgne vil den bli vurdert som like aktuell som en stilling som utlyses i Kristiansand. Søgne, Songdalen – i tillegg til Vennesla, og i en litt mindre grad Lillesand – utgjør nemlig i dag et felles bo- og arbeidsmarked. Omtrent halvparten av de yrkesaktive i Søgne arbeider i Kristiansand. For Songdalen er tallet enda høyere. Søgne vil dermed neppe fremstå som et mindre attraktivt sted å bosette seg hvis det skulle bli en selvstendig kommune, nettopp fordi Søgne likevel vil være en del av Kristiansandsregionen. Reisetiden mellom Søgne og Kristiansand endres ikke av kommunegrenser.
Og her er vi ved det kanskje klareste argumentet for at Kristiansand, Søgne og Songdalen bør være en samlet kommune: behovet for å se regionen som et hele. Det betyr at beslutningsmyndigheten over helt sentrale felt som arealutnyttelse, infrastruktur, utbygging av skoletilbud, og mye mer bør samles i ett politisk organ. Regionen er også tjent med en felles stemme utad, både mot nasjonale myndigheter, næringsliv og internasjonale organer. En region som er så sterkt knyttet sammen i praksis bør også ha en felles politisk og administrativ overbygning.