Kildetillit som strategi i møte med faktadikteren ChatGPT

Det er fascinerende å se hvor god ChatGPT er til å skrive tekster. Uansett hva man spør den om, gir den et svar som virker relevant. Den kan gjøre rede for historiske begivenheter, og for politikk og samfunnsforhold. Den kan skrive slagord, festtaler og sosiale media-poster. Den skriver på få sekunder bedre tekster enn det mange av oss gjør på flere timer. Språket som roboten bruker, kan lett få oss til å tro at den er troverdig og kunnskapsrik.

Det kan være forførende lett å tro på det den sier.

En foreløpig utbredt forståelsesramme så langt ser ut til å være at ChatGPT kan sammenliknes med et leksikon. Den likner jo nettopp et leksikon i måten den skriver på: Den legger frem fakta-liknende informasjon i en overbevisende språklig form, med mange konkrete detaljer.

Innholdet den skriver er imidlertid produsert under radikalt andre vilkår enn leksikon, både tradisjonelle leksikon og Wikipedia. ChatGPT har ingen ansvarlig redaktør. Den gir svar som er unike for hver gang, og man kan derfor ikke ha en offentlig debatt om kunnskapen den presenterer.

For selv om den ofte bygger på kilder, så dikter den også ofte. Den kan dikte opp fakta når som helst, om hva som helst. Man vet aldri når, eller i hvilken grad. Den oppfører seg ofte rett og slett som en lystløgner og bløffmaker.

En av oss spurte den for eksempel om hvem som er Norges fremste kvinnelige forfattere. Da ga den følgende liste: Sigrid Undset, Cora Sandel, Karin Moe, Johan Borgen, Jorunn Jacobsen Bryn, Tarjei Vesaas og Nordahl Grieg.

Mange vil nok, som oss, både humre og sukke over at det er tre mannlige forfattere på lista. Men den litteraturorienterte leser vil særlig undre seg over Jorunn Jacobsen Bryn (1905-1991) – for hvem i alle dager er det? (jf. NRK-sak forrige uke).

ChatGPT fikk derfor flere oppfølgingsspørsmål om henne, og den svarte villig og generøst. Den fortalte at hun var innflytelsesrik lyriker og dramatiker som hadde oversatt fransk litteratur. Den fortalte at hennes mest kjent verk var skuespillet «Vestenfor solen» (1932) og diktsamlingen «Nattens musikk» (1929). Den gjenga hele diktet «Nattens musikk» («Lyden av natten, lyden av havet. / Duggen på bladene, det suser i luften»…).

Vi søkte underveis opp informasjon den ga, både på åpent nett, i leksikon og i litteraturhistorier. Vi fant imidlertid ingenting – ingenting! – av det ChatGPT fortalte.

Til slutt måtte vi derfor spørre: Har du diktet henne opp? Det viste seg å være tilfelle.

ChatGPT kom etter hvert med en en serie av beklagelser: «Jeg beklager dypt for feilen jeg gjorde (… ) all informasjon jeg ga om hennes forfatterskap og dikt er ukorrekt».

Dette eksemplet er på ingen måte unikt. Det finnes mange, mange andre. Det reiser spørsmålet om hvordan vi som samfunn kan forholde oss til språkrobotenes tekster.

Så langt har svaret gjerne vært kildekritikk. Kildekritikk er selvsagt viktig, men vi mener at vi også trenger å snu på dette: Vi må snakke mer om hvorfor vi kan ha tillit til noen kilder. Møtet med språkrobotens faktadikting aktualiserer derfor begrepet kildetillit. Begrepet kommer fra bibliotekforskning, og flere tar det nå i bruk for å synliggjøre bibliotekets rolle i informasjonsalderen, der tilliten til hva som er til å stole på, er fragmentert og svekket.

Vi trenger som samfunn å kunne samle oss om noen felles referansepunkt som vi kan stole tilstrekkelig på. For å vite hvorfor vi kan ha tillit til en kilde, må vi å ha kunnskap om og tillit til de metodene vi har i samfunnet for å skape ny kunnskap. Det finnes institusjoner i samfunnet som har et særlig ansvar for å skape og forvalte kunnskap – og som en derfor kan ha mer tillit til enn andre. Det er institusjoner som skoler, bibliotek og universitet. De svenske bibliotekforskerne Olof Sundin og Jutta Haider kaller disse institusjonene for «kunnskapens kalibreringsinstrument». I en tid der desinformasjon og løgn konkurrerer med kunnskap er institusjoner som dette viktige for tillit.

En åpen og opplyst samtale var tittelen på ytringsfrihetskommisjonens utredning om rammene for ytringsfrihet i Norge (NOU 22:9). Dersom den offentlige debatten skal være åpen, krever det at den er opplyst. ChatGPT ser ikke ut til å bidra til opplysning. La oss derfor forholde oss til skriveroboten ikke bare gjennom kildekritikk, men også gjennom økt oppmerksomhet på hvorfor det er andre kunnskapskilder vi kan og bør ha høgere tillit til enn språkrobotene. Ved å løfte fram kildetillitens betydning for at samfunnet skal både være åpent og opplyst, kan vi også bidra til å opprettholde og styrke samfunnstilliten.