Sympati er et mye mer positivt ladet ord enn krenking, men det går ut på det samme. Vi får sympati for de som blir krenket. Når Ukraina vant MGP skyldtes det ikke at det var den beste låten. Folket stemte den fram, ikke ekspertene, som la vekk omstendighetene. Sympati spiller på følelser, og er et varmt og godt ord, og som følelsesmenneske blir også jeg rørt til tårer av at Ukraina vinner en musikkonkurranse hele Europa ta del i.
Også varme ord kan bli kjølige, og drev fram det som er blitt feil i sympatiens tidsalder. #Metoo ble startskuddet som drev fram denne nye tidsalderen, da Harvey Weinstein ble anklaget for seksuelle overgrep i oktober 2017. Det spredde seg over hele verden, som ild i tørt gress, og antakelig har det vært en slags åndelig tørke lenge. Tørke er jo ikke bra for alt som gror og blir vakkert og når man tørster mister man til slutt evnen til refleksjon. #Metoo-bølgen ble et fenomen som igjen ble slukt opp da George Floyd ble drept av en hvit politimann. Noen år før hadde 2-3000 mennesker samlet seg utenfor Mall of America i Minnesota for å protestere mot politidrapene på ubevæpnede afroamerikanere. Black Lives Matter tok fullstendig over av sympati, og førte også til at historiebøkene ble saumfart for mulige rasistiske overgrep.
Pride-ideologien er ikke ulik, men har sin bakgrunn mer enn femti år tilbake i tid. I år er det femti år siden homofili sluttet å være forbudt her i Norge. Regnbueflagget har sin historie tilbake i San Francisco på 70-tallet. Her i landet tok det av i 2017, et nøkkelår for når sympatiens tidsalder startet for fullt, da Fri – foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold - oppfordret folk til å stille opp i Gay-parader. Når da de heterofile tok del i dette ble det til en folkebevegelse. Det året rant sympatien for de homofiles situasjon og rettigheter over da man under Oslo Pride ble oppfordret til å gå for personer som ikke kunne, eller ikke våget. Man kan uten å overdrive si at den nye verden med sosiale medier ble en pådriver som førte til at den store flokken ble drevet fram av sympati.
Da Putin gikk til krig mot Ukraina i februar i år, ble det sett på som et overgrep mot et helt land, og en hel verden rant over av boikottaksjoner og restriksjoner mot også helt uskyldige russere som bare tilfeldigvis er født og bor i Russland. Sympatibølgen for Ukraina skylte over verden som en godartet farsott. Der bommet Putin kraftig, for han hadde nok ikke tenkt på denne nye tidsalderen.
Når det er sagt vil jeg påstå at forløperen til sympati var toleranse. Da Kai Erland og jeg startet opp Protestfestivalen 21. juli 2000, tilfeldigvis på samme dag som Norges dyreste fotballspiller Erling Braut Håland ble født, var det ikke minst fordi vi oppdaget at en ny usunn og skadelig tidsånd var i ferd med å vokse seg fram. Det er tankevekkende at de på Hålands alder og yngre enn det ikke har erfart det skadelige med tidsånden, men helt uskyldig har plumpet ut i denne tida som om den er en normaltilstand.
Vi her i Vesten la vekk Gud, og ble i stedet ble våre egne guder
Som med sympati er toleranse et vakkert ord, om det behandles riktig. Men når det blir en ideologi er det ikke lenger like vakkert. Vi oppdaget intolerant toleranse, der de som skrek høyest om toleranse ofte var de minst tolerante. De ville ha forbud og brukte dømmende og harde ord som igjen gikk utover noe annet vakkert, nemlig demokratiet vårt. Med andre ord har sympatiens tidsalder røtter tilbake til tusenårsskiftet. Det passer bra med at #Metoo-fenomenet har sine røtter tilbake til 1997. Hva skjer når man overfører positivt ladede ord til å bli skadelige maktbegrep?
Jeg tror en forklaring er at vi her i Vesten la vekk Gud, og i stedet ble våre egne guder og samlet oss om hverandre og flokken, der vi fulgte strømningene og sympatien for det er alt vi har. Vi vil jo så gjerne være gode og sympatiske mennesker. Per Fugelli, sosialmedisineren, som døde rett før #metoo-fenomenet tok av, var opptatt av at vi alle var flokkdyr. Han snakket stadig om flokken vår. «Kolleger, jeg har ingen Gud, men jeg har helgener, de evige verdiene i medisin: Gjør godt, vær rettferdig, respekter naturen», sa han. Jeg ble kjent med Per Fugelli fordi han var en trofast deltaker og tilhenger av Protestfestivalen og var så heldig å overrekke han diplom i anledning festivalens 10-årsjubileum der publikum hadde kåret han til Norges beste meningsytrer, tilfeldigvis samme året han hadde fått beskjed om begrenset tid igjen å leve. Kanskje var det også litt i sympati han vant.
Hva hadde gode Per Fugelli tenkt og sagt om det som har skjedd i disse fem årene? Kanskje ville han sagt, at det er både vakkert og trist, som en del av oss andre. Vi har ødelagt vakre og viktige ord og levemåter med å gå for langt. Ingenting er jo så hyggelig som å få besøk av gode venner, men om de tar over huset er det ikke lenger like gøy. Per lyver ikke, han hadde rett. Vi er flokkdyr, og vi er gudløse, og i mangel av de verdiene, i mangel av et begrep som synd, i mangel av forskjellen på rett og galt, i mangel av regler og styrt av strømninger i tiden, har det tatt helt av, og slik det ser ut er det vanskelig å se hvordan vi finner veien ut igjen av mørket.
Det er vakkert og kanskje også riktig at Ukraina vinner en musikkonkurranse fordi vi har følelser, men vi kan ikke fortsette med å utslette alt vi ikke liker. Vi kan ikke fortsette med å ødelegge vakre ord, fordi vi vil ha all makt på himmel og på jord. Den makta er forbeholdt noe større enn oss, for vi er fortsatt små syndige mennesker som tror vi eier framtiden, men som i tur og orden skal dø og graves ned i jorda når den tid kommer. Per Fugelli sa også noe annet. Han sa at livet er ikke perfekt, uten feil og fandenskap. Vi må godta oss selv og hverandre som medfødt feilvare.
All sympati til Ukraina, så la oss le og gråte sammen med dem og andre land som opplever krig, men la oss for all del ikke skape nye kriger, i jakten på fred.
SI DIN MENING! Vi vil gjerne at du skal bidra med din mening, både på nett og i papir. Send ditt innlegg til debatt@fvn.no
Hva er et godt innlegg? Her er noen tips.